Rådvillhet og maktesløshet må være diagnosen på det internasjonale samfunns overordnede freds— og sikkerhetsarbeid ved inngangen til neste årtusen. For øyeblikket preges nyhetsbildet av tre store konflikter som bekymrer en hel verden, Øst-Timor, Kaukasus og Balkan. I Bosnia og Kosovo er selve kamphandlingene avsluttet. Men det er fortsatt vanskelig å se noen løsning på de grunnleggende spørsmålene om områdenes fremtidige status og styresett.I Øst-Timor har FN gått inn med en flernasjonal styrke som har fått det noe uvanlige mandatet også å kunne bruke offensiv makt. Altså en kombinert freds- og kampstyrke. Formålet er først og fremst humanitært; å beskytte befolkningen mot de pro-indonesiske militsstyrkene som slo til da folkeavstemningen for et par uker siden for alvor åpnet muligheten for en uavhengig østtimoresisk stat.I Kaukasus står akkurat nå 30.000 russiske soldater klare til å slå til mot islamistiske opprørere fra Tsjetsjenia som kjemper for en islamsk stat både i Tsjetsjenia og naborepublikken Dagestan. Den russiske aksjonen er en videreføring både av den ydmykende krigen i Tsjetsjenia for fem år siden, og en århundrelang kamp mot opprør og frihetslengsler blant ulike kaukasiske folkegrupper.Felles for de tre konfliktområdene er at det dreier seg om indre konflikter med løsrivelse og selvstendighet som det overordnede målet. I utgangspunktet er slike konflikter en ikke-sak for FNs fredsbevarende dimensjon, dersom det ikke foreligger en invitasjon fra landets myndigheter, som i Indonesia. I Kosovo ble dette dilemmaet løst ved å la NATO, ikke FN, lede operasjonen. I Kaukasus er verdenssamfunnet helt fraværende, bortsett fra et begrenset OSSE-engasjement.Det store problemet for FN og det internasjonale samfunnet er mangelen på en enhetlig holdning. Både FNs og de vestlige stormaktenes demokratiske frihets- og uavhengighetsidealer frontkolliderer med frykten for oppstykking (balkanisering) og dermed en mer usikker verden. Med andre ord er verdenssamfunnet i teorien for frihet og selvstendighet for flest mulig folkegrupper, men mot konsekvensen av det; løsrivelse fra undertrykkerne.USA og EU er eksempler på at det finnes en tredje vei. Et tett forpliktende samarbeid uten undertrykking av enkeltgrupper. Men den forutsetter dype demokratiske tradisjoner og institusjoner som er mangelvare, blant annet i Indonesia, Russland og Jugoslavia. FN og menneskerettighetsinstitusjonenes langsiktige og møysommelige arbeid mot undertrykkende regimer er kanskje den eneste mulighet til å motvirke både balkanisering og undertrykking av folkegrupper.