Kristiansands rådmann Erling Valvik målbærer i gårsdagens utgave av Fædrelandsvennen interessante tanker om kommunenes fremtid. Han hevder at 80 prosent av den kommunale virksomheten kan legges ut på anbud og at kommunene kan ende med å konsentrere seg om kjernevirksomhetene sine. For Valvik betyr det kontroll-, myndighets-, og fordelingsfunksjonene, mens all tjenesteytingen tilhører det som kan settes ut til private aktører eller organisasjonssektoren.Vi tror Valvik her reiser en viktig debatt. For det første ser vi at det politiske landskapet endrer seg meget raskt på dette feltet. Som han også påpeker, er det Arbeiderpartiet er som er nøkkelen til endring. Det følger av partiets kjøttvekt. Den dagen Arbeiderpartiet aksepterer anbud som gjennomgående prinsipp for all kommunal tjenesteproduksjon, er en skanse falt — eller erobret. Men vi minner om at det bare er to år siden daværende leder av Kristiansand arbeiderparti, Stein Chr. Salvesen, og Kommuneforbundets lokale leder, Sølvi Røiseng, fikk så hatten passet i eget parti for lignende resonnementer.For det andre ligger det en systemtvang i kommunaløkonomien til å gå i den retning Valvik skisserer, en tvang selv den mest standhaftige politiske motstander av anbudsprinsippet kjenner gufset av når kutt skal gjøres og tilbud inndras. I praksis ble denne tvangen innført da staten tok kontroll over kommunenes inntektsside ved innføringen av det nye inntektssystemet i 1986.Derfor hadde det også vært mest redelig om regjering og storting hadde flagget dette åpent. Arbeiderpartiet har i regjeringsposisjon gjennom 90-tallet ført den nasjonale kommunepolitikken som åpner for den utviklingen Valvik beskriver. Da er det feigt av partiet ikke å ville trekke de eksplisitt lokalpolitiske konsekvensene av det for åpen scene. Det samme gjelder for så vidt også mellompartiene. Men når så vi kommunalministrene Ragnhild Queseth Haarstad eller Odd Roger Enoksen, begge fra Senterpartiet, ta til orde for et nytt kommunaløkonomisk regime?Det største problemet med Valviks scenario er kanskje ikke det som etter hvert kan havne på anbud, men det som blir igjen: sentraladministrasjonen, kontrollen og fordelingspolitikken. I hvilken grad vil kommunalpolitikere evne å tenke så prinsipielt og utpreget politisk som de må gjøre når de først og fremst skal trekke de store linjene og ikke kan begrave seg i, og profilere seg på, enkeltsaker?Slik kommunepolitikken nå drives, vil overgangen måtte bli stor. Vi kjenner problemstillingen fra før, fra kommuneplanarbeidet og fra alle moteretninger om ledelse på den ene eller andre måten. Etter å ha forsøkt seg i prinsippenes sfærer, ender kommune- og sektorstyrene opp med detaljene. Det er dessverre der politikkens tilgodelapper skrives ut til politikerne, i kommunestyrene som i Stortinget. (May 5 1999 7:08)