Forskere strides ennå om diktningen hans er fascistisk, og tilhengere og motstandere krangler heftig om det er moralsk forsvarlig å hedre Hamsun med gatenavn og statuer.50 år etter sin død er Knut Hamsun definitivt ikke glemt. Hans bøker kommer i stadig nye utgaver og friske oversettelser i land etter land. Hans romaner har bred appell, ikke minst hos unge lesere. Hamsun er i dag et større ikon i verdenslitteraturen enn da han døde.Hans aksjer stod ikke høyt i kurs i 1952, verken blant lesere eller i norsk offentlighet. 50 år senere konstaterer vi at det fortsatt står strid om hvorvidt hans litterære verker lukter av giftig ideologi.At han var nazisympatisør i den betydning at han ga støtte til Hitler og Quisling, er godt dokumentert. Striden har stått, og står fremdeles, om Hamsuns personlige holdninger også kommer til uttrykk i litteraturen.Det finnes en tradisjon blant litteraturforskere som går på at Hamsuns skriftunivers er uten brune pletter. Da dikterhøvdingen ble minnet i Grimstad tidligere i uken, uttalte også Lars Roar Langslet at diktningen ikke er infisert av nazisme. Ifølge Langslet er Hamsun, sett i et ideologisk perspektiv, ingen budskapsdikter. Det er grunn til å lytte til Lars Roar Langslet når han sier at Hamsun — iallfall som dikter - ikke ville være politisk profet.I den offentlige debatten spør man seg om det ikke nå, 50 år etter at Hamsun sovnet stille inn på Nørholm, er på tide å skaffe ham et minnesmerke. På 90-tallet verserte det planer om å få reist en byste, først i Grimstad, senere ved universitetet i Tromsø. Begge gangene ble forslagene avvist - fordi folk «ikke kan tilgi».På 50-årsdagen for Hamsuns død ble det avduket et beskjedent minnesmerke i Grimstad: En postkasse ved enden av et «ruslespor». Postkassen og «ruslesporet» symboliserer et ulovlig ærend Hamsun gjorde mens han satt i husarrest sommeren 1945. Dikteren listet seg fra sykehuset, der han var internert, til Grefstads jernvarehandel hvor han postet et brevkort med beskjed hjem om at han trengte nye sko.Postkassen er et viktig symbolsk minnesmerke, og må oppfattes som et signal om at folk er i ferd med å glemme.Hamsun skriver i Paa gjengrodde Stier: «Jeg mister en smule Navn i Verden, Et Billede, En Byste, det vilde vel neppe ha blit en Rytterstatu».Nå begynner sårene å gro. Det kan vi konstatere etter å ha overvært markeringen av 50-årsdagens for Hamsuns død.Det eksisterer planer om å etablere et Ibsen/Hamsun-senter i Grimstad. Postkassen er en beskjeden start på veien mot dette amisiøse prosjektet.Nå er det ikke statuer og gatenavn som teller. Det som er viktig i tiden som kommer er å etablere et Ibsen/Hamsun-senter. For når alt kommer til alt, er diktningen det eneste som teller.Det er den som lever.