Nasjonalalliansen, en av støttepilarene i Frihetens hus, hadde fremtvunget finans— og økonomiminister Giulio Tremontis avgang, en manøver som ergret både Berlusconi og regionalpartiet Lega Nord, et annet medlem av koalisjonen. Følgene var et sinne og en bitterhet som forsterket inntrykket av at Frihetens hus snart var et dødsbo. Berlusconi, forretningsmannen som dannet sitt eget parti, kalt Forza Italia eller Heia Italia etter tilropet som tilhengerne oppmuntrer fotballandslaget med, og som lovet velgerne en moderne, effektiv stat, har allerede satt en bemerkelsesverdig rekord: Han er den politikeren som i etterkrigstiden har styrt Italia lengst. Han kan nå håpe på å legge ytterligere et par år til denne prestasjonen.Dermed er det ikke sagt at problemene er løst. Men det er vedtatt en lov som formelt regulerer statsministerens såkalte interessekonflikt. Altså den omstendighet at han som konserneier kontrollerer en stor del av det private fjernsynsmarked og som regjeringssjef antas å ha en betydelig innflytelse på de offentlige kanaler.Ifølge den nye loven må medlemmer av regjeringen ikke drive privat næringsvirksomhet i nevneverdig grad. De kan imidlertid stadig eie store aksjeposter. Som iakttaker av italiensk politikk fristes man til å mene at forskjellen nok er den samme. Berlusconi vil nå som før eie sin gruppe av medieselskaper - og nå som før la de i det daglige ledes av trofaste familiemedlemmer og venner. Venstresiden har selvsagt reagert med rasende protester, men den er maktesløs. Kristeligdemokratene som sitter i regjeringen, truet med å trekke seg fra den, men falt til ro da det gikk opp for dem at alternativet var et nyvalg som sentrum-høyre sannsynligvis ville tape.Frihetens hus har siden EU-valget i juni virket saneringsmodent. Det omhyggelig iscenesatte avsettelsen av Giulio Tremonti viser dessuten at man skal ferdes med forsiktighet i dets krinkelkroker.Tremonti, en av regjeringens bedre begavelser, men fra Nord-Italia, ble fjernet i løpet av ganske få timer på forlangende av viseministerpresident Gianfranco Fini, den høyreorienterte Nasjonalalliansens selvsikre leder som har sitt publikum i Roma og Sør-Italia. Fini ville ikke vite av Tremontis bestrebelser på å gjennomføre skattelettelser som regjeringen hadde lovet, og å få ned de offentliges utgifter som EU-kommisjonen i Brussel krever. Etter Finis og kristeligdemokratenes syn lå det i det ambisiøse, men også virkelighetsfjerne programmet en favorisering av det velstående Nord-Italia til skade for det fattige Sør-Italia.Fini som lenge lignet Berlusconis trofaste våpendrager, men siden gled fra ham, benyttet anledningen til å vise sin makt. Med den vellykkede offensiven mot Tremonti gjorde Fini det klart at han er rede til å danne Italias neste regjering, gjerne i samarbeide med kristeligdemokratene.I denne strategien er Berlusconi en belastning. Av hans mange, uforsiktig avgitte løfter er de færreste blitt innfridd. Staten er like så overveldende og ineffektiv som alltid. Det moderne landet med broer, motorveier og havner forblir en drøm. Arbeidsløsheten er i alt vesentlig hva den hele tiden har vært. Det ligger an til skattelettelser, men både Fini og de kristelige krever at de skal være sosialt balanserte. Et kodeord for at de ikke må ramme syditalienerne. Til overflod har ingen, heller ikke Tremonti, forklart hvordan man vil kombinere skattelettelser med omfattende offentlige besparelser i en situasjon hvor økonomien knapt nok vokser. Bakgrunnen for misèren er at Frihetens hus, nøyaktig som staten, består av ulike elementer. Nord-Italia har sine egne, ofte egoistiske interesser, kanalisert av Lega Nord. Sør-Italia klamrer seg til staten, til Nasjonalalliansen og til de kristelige. Det er dette som er bakgrunnen for regjeringskrisen. Det er panikk før stengetid i kjelleren under Frihetens hus. Ikke som man kunne ha forventet om Italias strukturelle problemer, ikke om at den offentlige gjelden er 106 prosent av nasjonalproduktet og at neste års underskudd på statsbudsjettet etter alt å dømme vil overstige de av EU tillatte tre prosent. Med det resultat at Italia plasseres i unionens dumpeklasse sammen med Frankrike og Tyskland.Stemningen i befolkningen er skuffet. Selv EM i fotball endte - enda en gang - i skandale og nederlag. Det er som om italienerne fatter at deres velutstyrte land ikke utvikler seg som det skal. Hva kan man gjøre annet enn å håpe på nye krefter? I 2001 stemte man på Berlusconi, Italias rikeste mann som innbilte mange at han ville gjøre for dem, hva han hadde gjort for seg selv. Nemlig hjelpe dem til hittil ukjent velstand. I 2006, om regjeringen holder så lenge, vil man ifølge meningsmålingene gripe til sentrum-venstre, samlet om Romano Prodi, EU-kommisjonens avgåtte formann.For Berlusconi, den drevne spilleren, er dette alt annet enn lystige utsikter. Presset imot ham vokser. Hans koalisjonspartnere tror mindre og mindre på ham. Etter de siste kriser er hans spillerom så begrenset som den fengselscellen anklagemyndighetene i hans hjemby Milano ville elske å plassere ham - hvis han skulle miste sin immunitet som regjeringssjef.FÆDRELANDSVENNEN/JYLLANDS-POSTEN