Men selv om det norske samfunn fortsatt står midt oppe i tragedien, må det være tillatt å kritisere myndighetene for en nærmest skandaløs håndtering av informasjonen om savnede personer. Det må ha vært det fullkomne kaos i UDs registreringsrutiner, om vi i det hele tatt kan tale om rutiner i denne sammenheng.

Så sent som søndag opererte myndigheten med et anslag på over 1400 savnede. Og samme dag forberedte statsminister Kjell Magne Bondevik nasjonen på at det kunne være opp til 1000 nordmenn som var omkommet. Dette har hatt en oppskakende virkning på norsk offentlighet som har vært forberedt på tapstall vi ellers bare opplever i krigstid.

I skrivende øyeblikk er tallet 109 savnede og 16 døde. Det er selvsagt tragiske og dramatiske tall, men altså ikke av de grusomme dimensjoner som myndighetene har forberedt oss på.

Denne delen av krisehåndteringen er uttrykk for at de ansvarlige myndigheter ikke har tatt inn over seg hvordan informasjonen spres og fungerer i det moderne mediesamfunnet. Og hvordan de nye mediene kan tas i bruk for å nå fram til befolkningen med informasjon for å få opplysninger tilbake.

Da listen over savnede ble lagt ut på internett i går kl.1130, tok det 20 minutter før Fædrelandsvennen hadde fått bekreftet at ni av de 10 sørlendingene som var oppført som savnede, var i live.

Det tilsier at listen over savnede burde ha vært offentliggjort langt tidligere for å få avklart hvor mange av savnedemeldingene som var reelle. Selv om det måtte ha medført ubehag for dem som feilaktig var oppført. Men det ville ha ført til mindre engstelse rundt om i landet.

Etter at Kripos overtok registreringen sist torsdag ble savnedelisten redusert fra 1443 til 275. Det sier noe om forskjellen på profesjonalitet og amatørskap når det gjelder registrering av savnede personer. En indikasjon på dette er at en rekke personer som feilaktig stod oppført på listen over savnede hadde gjentatte ganger meldt fra til UD om at de var kommet seg velberget hjem.

Og man må stille seg spørsmål om hvordan personer som ferierte i Thailand for to år siden eller som har feriert i England i juleferien, kan havne på listen, slik tilfellet er for et par personer fra Agder.

Dette registreringskaoset synes å være et resultat av et norsk utenriksbyråkrati som er åpenbart uegnet til å ha ansvar for denne form for krisehåndtering. Registrerings-kollapset er derfor nødt til å få konsekvenser. Først og fremst for den fremtidige organiseringen av norsk kriseberedskap.