Over 425 «fornyelsesprosjekter» er satt i gang i ulike deler av den offentlige forvaltning, men resultatene lar vente på seg. Over 2000 lover og forskrifter er gjennomgått med sikte på forenkling. Likevel er antall skjemaer økt. De to siste årene er det blitt 25.000 flere ansatte i offentlig sektor, samtidig som det er blitt 7000 færre i privat sektor. 6000 lovparagrafer regulerer i dag kommunesektoren, 2000 flere enn i 1992. Og slik kunne man fortsette.Regjeringen Stoltenbergs store prosjekt etter den tiltrådte for halvannet år siden har vært omstillings— og fornyelsesarbeidet i offentlig sektor. Forvaltningen skulle omstilles og effektiviseres. I klartekst betyr det omorganiseringer og for mange etaters vedkommende også nedbemanninger. I så måte er det et ambisiøst prosjekt som krever en bestemt styring og vilje til å gjennomføre intensjonene. Og de politiske intensjonene er gode og tidsriktige, for få er uenige i at den offentlige sektor forlengst er moden for en gjennomgripende reform.Men ifølge Aftenposten har regjeringen nå møtt veggen i forbindelse med dette arbeidet. Og «veggen» er de sterke fagorganisasjonene i offentlig sektor. Reformlederen, statsråd Jørgen Kosmo, har sendt brev til alle departementene med beskjed om at ikke en eneste statlig virksomhet skal omstilles uten at det er gjort avtale med hver eneste berørte fagorganisasjon. Da er det ikke til å undres over at omstillingen og fornyelsen har stoppet opp. For med dette har fagorganisasjonene fått vetorett mot enhver organisasjonsendring.Og regjeringen lar nå fagorganisasjonene få en vetorett i forhold til politiske beslutninger som hverken Stortinget eller andre organer i vårt politiske system har. For hvordan den offentlige forvaltning skal organiseres er et politisk spørsmål som i vår konstitusjon er overlatt til regjeringen å bestemme, med mindre det kreves nye bevilgninger fra Stortinget. Det er politikerne som har ansvaret for hvordan den offentlige styring, kontroll og tjenesteproduksjon er organisert innenfor helse, miljøvern, samferdsel, utdanning, forsvar og alle de andre offentlige sektorene - ikke de offentlige ansatte. Staten er ikke til for tjenestemennene, men for borgerne.Selvsagt skal de offentlig ansatte og deres fagforeninger delta i omstillingsprosessen, slik det skjer ellers i arbeidslivet. Det finner sted i form av drøftelser mellom bedriftsledelse og tillitsvalgte. Men i norsk arbeidsliv og det avtaleverk som gjelder for privat sektor er det ingen fagforeninger som er gitt vetorett mot omorganiseringer og omstillinger. Hvis så var hadde trolig det norske næringslivet fortsatt hatt den samme strukturen som i 1950-årene. Og skal tjenestemannsorganisasjonene gis vetorett mot organisasjonsendringer i det offentlige, vil dagens forvaltningsstruktur bli sementert inn i fremtiden.