Når grusomme ting skjer , som drapene på ansatte i karikaturmagasinet Charlie Hebdo i Paris, blir mange sinte. Og redde. I hvert fall urolige. Vi føler oss truet. En naturlig refleks er å angripe. Finne noen å skylde på. Muslimer er mest nærliggende. Så politikere. Eller media.

Hvis hver og en av oss i stedet gjør opp vår egen ytringsfrihets-selvangivelse for 2014 utvides perspektivet. Når forsvarte du ytringsfriheten sist? Ikke i en festtale eller i din egen stue, men i en situasjon hvor det kostet litt?

Redaktører har, sammen med politikere, et langt større ansvar enn folk flest for å forsvare ytringsfrihetens rammer. Så la meg begynne med vår selvangivelse. Den gjøres opp med underskudd. Vi gjør ikke nok. Vi har gjeld. Betalingsviljen er stor, men vi husker ikke alltid å betale avdragene når vi bør det. Vi beskyldes av Fritt Ords leder Knut Olav Åmås for å være feige. Han viser til karikaturstriden for ni år siden der flere redaktører var forsiktige med å publisere de aktuelle tegningene. Jeg er delvis enig med han. Samtidig er jeg da etterpåklok. Jeg har vært med på å publisere disse tegningene både i Dagbladet og Fædrelandsvennen. Når striden stod på, jobbet jeg i Dagbladet. Da nølte vi og var for forsiktige, men vi publiserte. Mange lot være, som VG og Aftenposten.

I ettertid virker det som om alle mener alle skulle publisert alt hele tiden. Da glemmer man hvor betent denne situasjonen var. Jeg har fortsatt respekt for at vi tenkte oss om. For det er også en redaktørs

Stéphane Charbonnie, var en langt dristigere redaktør enn jeg noen gang kommer til å bli.

oppgave. Man skal ta en selvstendig beslutning på vegne av den publikasjonen man leder. Retten til ikke å publisere er like viktig som retten til å publisere. Og at redaktører tenker forskjellig er et gode. Hvis alle tenker likt bærer det galt av sted.

I Fædrelandsvennen publiserte vi først karikaturtegningene i 2011, i forbindelse med anmeldelsen av boken «Taushetens tyranni», skrevet av den danske redaktøren Flemming Rose. Også da var det en diskusjon om vi skulle publisere karikaturene som boken handlet om.

Denne gangen har de fleste ment at det er riktig å publisere karikaturene fra Charlie Hebdo. Det var lite diskusjon i denne avisen denne gangen om vi skulle det. Vi har fått kritikk for at vi ikke publiserte de aktuelle tegningene i papiravisen på torsdag, og den er betimelig. Vi publiserte på nettavisen, og det var en glipp, ikke en bevisst beslutning, at de ikke kom på trykk i papiravisen før på fredag. Denne gangen har

Hvordan står det så til med folk flest når det gjelder ytringsfrihet?

det imidlertid kommet kritikk for at vi ikke publiserer tegningene i stort nok omfang. Ikke mange nok. Ikke store nok. Ikke samkjørt som en kampanje. Den kritikken preller av. Vi skal forsvare ytringsfriheten, men kampanjer skal enhver redaktør være skeptisk til.

Facebook flommer i disse dager over av profilbilder med teksten «Je suis Charlie» (Jeg er Charlie). Jeg har gjort det selv, som en støtte til de som jobbet i det franske magasinet. Og til de verdiene magasinet står for. Men jeg er ikke Charlie, og det er det svært få som er. Fædrelandsvennen er en annen type publikasjon enn Charlie Hebdo. Vi møtes riktignok under en felles paraply som heter massemedia, og vi ønsker begge å drive maktkritisk journalistikk. Men der stopper også sammenlikningen. Charlie Hebdo er i sin natur en mye mer provokativ, og i den forstand modig, publikasjon enn Fædrelandsvennen. Den drepte

Når forsvarte du ytringsfriheten sist? Ikke i en festtale eller i din egen stue, men i en situasjon hvor det kostet litt?

redaktøren, Stéphane Charbonnie, var en langt dristigere redaktør enn jeg noen gang kommer til å bli. Det handler både om journalistiske idealer, men det handler også om den publikasjonen man er satt til å lede. Jeg har ledet redaksjonen i Dagbladet som nyhetsredaktør, og i Agderposten og i Fædrelandsvennen som sjefredaktør. Det er tre ulike oppdrag. Som redaktør preges man av publikasjonens historie, tradisjon, kultur og ikke minst dens lesere og deres forventninger. Jeg har publisert mange artikler i Dagbladet som jeg ikke ville satt på trykk i Fædrelandsvennen. Jeg har laget flere hundre førstesider i Dagbladet — svært få av disse ville fungert som førstesider i denne avisen. Er det feil? Er det rart? Er det feigt? Jeg mener nei. Men jeg mener likevel jeg ikke gjør nok for å være en kompromissløs forsvarer av ytringsfriheten. I den forstand at jeg ikke ofte nok tar initiativ til å minne om hvor viktig det er at vi forsvarer retten til å ytre ting jeg selv eller samfunnet ikke liker. At vi finner eksemplene og publiserer dem. Paris-terroren er en ny vekker for å betale ned på denne gjelden.

Hvordan står det så til med folk flest når det gjelder ytringsfrihet? Ikke så bra egentlig.

I september presenterte Fritt Ord en stor undersøkelse om nordmenns syn på ytringsfrihet. Den viste at svært mange behov ble rangert foran ytringsfrihet. Flertallet av nordmenn mente at ytringsfriheten må vike for følgende hensyn: Trygghet fra terror, personvern, beskyttelse av religion, beskyttelse mot rasisme, vern mot trakassering og mobbing og beskyttelse av barn og unge. Oppsummert viste undersøkelsen at ytringsfrihet kommer skuffende langt ned på listen over hva nordmenn mener det er viktig å forsvare.

Nevnte Åmås i Fritt Ord konkluderte med at resultatene indikerer at ytringsfrihet som den mest grunnleggende menneskerettighet og grunnlaget for alle andre rettigheter, slett ikke står så sterkt og solid i Norge

Nå snakker justisminister Anundsen med alvorlig mine om verdien av ytringsfrihet, men når han mislikte omtalen av seg selv i sin lokalavis valgte han å brenne den.

som han skulle ønske. - Mange er tydeligvis villige til å begrense den langt utover lovverkets grenser, og vil helst ikke se og høre for mye av det de ikke liker eller er redd for, sa Åmås da undersøkelsen ble lagt frem.

Vi har noen eksempler fra våre trakter det siste året kan belyse dette. I januar i fjor ble Arne Tumyr og hans organisasjon Sian (Stopp islamiseringen av Norge) nektet adgang til biblioteket i Kristiansand. Biblioteksjefen, som også skal være en forsvarer av ytringsfriheten, ville ikke slippe til denne lovlige organisasjonens ytringer i sitt bibliotek. Hun fikk støtte av kulturdirektøren i byen og til slutt også flertallet i bystyret, altså av politikerne. Denne avis tok Tumyrs rett til å ytre seg kraftig i forsvar på lederplass og kritiserte politikerne og bibliotekets ledelse. Dette skapte lite debatt blant leserne våre, og Tumyrs kneblede ytringsfrihet fikk generelt lite støtte - med noen få unntak. Jeg mener det som skjedde i denne byen bare for ett år siden viser hvor lett det er å forsvare ytringsfrihet andre steder, men ikke når det skaper ubehag for en selv. Senere angret biblioteksjefen og tillot arrangementet likevel.

Vi har for kort tid siden opplevd at politikerne i Arendal og Lillesand har sett seg nødt til å forby tiggere i sine byer. Det ble for plagsomt å ha dem rundt seg. Dette er etter min mening også eksempler på at vi ønsker å skyve bort ubehag og det som er annerledes. Her er det tiggingen som forbys, men på mange måter er det også å kneble en ytring.

Justisminister Anders Anundsen var så sint på Tønsberg Blad etter valget i 2013 at han postet et bilde av peisen sin på Facebook med følgende tekst: «Brenner mine siste utgaver av Tønsbergs Blad :-)». Nå snakker Anundsen med alvorlig mine om verdien av ytringsfrihet, men når han mislikte omtalen av seg selv i sin lokalavis valgte han å brenne den.

Det mest nærliggende eksempelet på vår hverdagslige omgang med ytringsfriheten finner vi på sosiale medier. Daglig må vi i Fædrelandsvennen sensurere innlegg, oftest fordi de er rasistiske, men også sjikanerende, ulovlige eller truende i sitt innhold. Kvinner sjikaneres på nettet på det groveste. Minoriteter får gjennomgå og barn mobbes. Vi redaktører tvinges dessverre til å begrense ytringsfriheten i sosiale medier. Sensur burde vært unødvendig. Mangelen på oppførsel i sosiale medier er en trussel mot ytringsfriheten på sin ubehagelige måte. Ofte slår det meg hvor stor avstand det er mellom hva folk mener de selv kan skrive og hva de tåler at andre skriver.

Vi liker å si i Norge at vi er verdensmestere i ytringsfrihet . Dessverre er det ikke sånn. Som regel er vi nordmenn bare verdensmestere i alt så lenge det ikke blir ubehagelig for oss selv.

Til slutt vil jeg trekke frem min ytringsfrihetshelt fra det siste året. Yahya Hassan, en 18 år gammel statsløs palestiner med dansk pass. Hans diktsamling er en knyttneve av en bok. Hvert ord, hver bokstav er så modig skrevet at den bør være pensum for alle som er opptatt av ytringsfrihet. Hans opprør, hans ytringer handler nemlig om det modigste av alt: Å ta et oppgjør med sine egne, sin egen kultur, sin familie, sin religion og sin by. Han har betalt en høy pris for sitt mot. Han har betalt med hele sin tilværelse, hele sitt liv. Han lever. Men antagelig i livsfare hver eneste dag.