Dette utvikler hun til en generell bekymring for at Stortinget forgubbes med de følger det vil få for hvilke saker våre folkevalgte oppfatter som viktige saker.Det er en bekymring vi deler, men vi vil raskt påpeke at det er partiene selv som må ta tak i dette problemet for å gjøre noe med det. Årsakene til at gode kandidater, og da spesielt lovende ungdom, ikke havner på Stortinget kan være mange, men i alle tilfeller er det partiene som sitter med nøkkelen.En flaskehals er selve nominasjonsprosessen, der partiveteraner som har bitt seg fast i vervene sine, ikke er lette å flytte på uansett om de har gjort en god eller dårlig jobb. Den lokale nominasjonsprosessen i Aust-Agder Arbeiderparti viser oss dette bedre enn noe annet. Til tross for at hverken Gunnar Halvorsen eller Liv Marit Moland har utmerket seg på tinget, fikk de fornyet tillit i en nominasjonskomité som ikke kan ha anstrengt seg mye for å finne fram til nye og spennende kandidater. Tilfellet er neppe enestående.Dernest virker måten arbeidet er lagt opp på Stortinget, demotiverende og usynliggjørende på nye representanter. De gamle og sentrale partipolitikerne holder resten av partigruppene i et jernhardt og disiplinerende grep. Dette gjelder særlig i de tre største partiene, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Selv tunge og profilerte lokalpolitikere vil oppleve sin første stortingsperiode som en førstereis med streng kustus. Slik var det for Høyre-ordfører Ansgar Gabrielsen i sin tid å komme fra Lindesnes kommune til Stortinget, og slik vil det enda mer være for unge AUF-ere å møte Løvebakkens arbeidsformer.Den foreldede og ødeleggende rangordningen i partigruppene bør partiene snarest mulig gjøre noe med. Den holder flinke, unge mennesker unna parlamentarisk ansvar og oppgaver. Derfor har vi også sett at unge, ambisiøse mennesker i stedet har latt seg rekruttere inn i regjeringsapparatet som politiske rådgivere og statssekretærer, mens et traust lag av mer eller mindre grå partislitere har fylt benkene i stortingssalen.Det er vel og bra med unge, flinke mennesker i og rundt regjeringene, men det hadde ikke skadet om noen av dem også fikk plass på Stortinget. For mens det før ble nevnt som en årsak til svak rekruttering til nasjonalforsamlingen at dens maktrolle var svekket, bør Stortingets økte betydning de siste årene, karakterisert gjennom uttrykket stortingsregjereri, ha overbevist om at det ikke er noe blindspor for et ungt politisk talent å bli tingmann eller -kvinne.