Fred i vår tid?

I Gunnar Stålsett har Den norske kirke fått en leder med evne til nytenkning. Han går ikke taktikkeriets vei, men sier hva han mener om spørsmål som angår folk og kirke. Og det kan han gjøre i kraft av sin betydelige integritet og mangfoldige erfaringsbakgrunn. Derfor blåser det rundt ham, og derfor har hans utspill både autoritet og evne til å skape den debatt Kirken må ha dersom den ikke skal råtne på rot. Blant hans siste forslag er at likestillingsloven skal gjelde ved tilsettinger og utnevnelser i Kirken.Dette forslaget kommenterer vår egen biskop Olav Skjevesland ved først å si at Stålsett slår inn åpne dører all den stund det juridisk og formelt ikke er noe til hinder for at kvinner kan tilsettes i alle kirkelige embeter. Dernest hevder Skjevesland Kirkens plikt til å ivareta stedlige preferanser der kvinner ikke ønskes. For, som han sier, bispeembetet skal være samlende og ikke føre til splittelse.Bedre kan det ikke illustreres at Stålsetts anliggende er betimelig. For maken til argumentasjon som den Skjevesland bringer til torgs i denne saken er det sjelden vi får servert. Det er jo nettopp den konsesjon til fordommenes ånd som han kledelig benevner embetets samlende funksjon, som er selve problemet. At man for den antatte fredens skyld viker unna de nødvendige utfordringer. At man for den antatte fredens skyld utviser en atferd som ikke bare krenker store grupper blant Kirkens medlemmer, men som også ville vært ulovlig innenfor det verdslige arbeidsliv. Det er Skjevesland som slik sett opptrer splittende, ikke Stålsett.Hvor åpne dører Oslo-biskopen nå sprenger, fikk vi mer enn tydelig demonstrert da Skjevesland selv ble nominert som en av flere mulige etterfølgere etter Halvor Bergan som biskop i Agder. Ingen kvinner ble nominert, og den håpløse og for mange dypt krenkende begrunnelsen fra bispedømmerådet var at det ikke ville passe seg med en kvinne blant kandidatene.Så åpne var dørene, og så mye var den juridiske og formelle adgangen til embetet verd. Hadde Stålsetts forslag vært gjengs orden, ville bispedømmerådet ha vært skånet for å bli offer for sin egen feighet i nominasjonen og Kirkens sak i landsdelen ville i mindre grad ha vært skadet. Da ville den åpne døren ikke bare ha vært en forløyen talemåte men virkelighet.Skjeveslands retorikk gir en ekkel assosiasjon til talemåter av typen: alle er like, men noen er likere enn andre. Når han mener at det kanskje ikke passer seg med en kvinnelig biskop i f.eks. Nord-Hålogaland av hensyn til læstadianerne, betyr det for det første at han lar hensynet til et aktivt mindretalls meninger overskygge hensynet til Kirkens helhet, dernest betyr det at han i sak heller ikke tar stilling til et spørsmål som for svært mange går på Kirkens forhold til menneskeverdet. Olav Skjevesland skuffer oss dypt med sine uttalelser. I tillegg sitter vi igjen med en rekke spørsmål. Et av dem er alvorlig nok: hvem ønsker han å være biskop for?