Olje for mat-programmet ble etablert i 1996 for å lette virkningene av FNs sanksjoner på sivilbefolkningen. Under oppsyn av FN fikk Irak lov til å selge olje i bytte mot mat og medisiner. Senator Coleman mener Saddam Hussein beriket seg selv med over 20 milliarder dollar på bestikkelser i forbindelse med programmet, og det er sterk mistanke om at høytstående tjenestemenn og FN-ansatte i flere land er involvert.
Ikke uventet har konservative politikere i Representantenes hus i Washington grepet denne saken begjærlig. Og Annans kritikere har støtte langt inn i Bush-administrasjonen. Det er åpenbart at det finnes vikarierende motiver for utfallene mot generalsekretæren, for «haukene» har ikke glemt hans kritikk av invasjonen i Irak. Annan gikk så langt at han uttalte at USAs krig var ulovlig. Slik kan den amerikanske klappjakten lett oppfattes som at nå er det tid for «å si takk for sist».
Olje for mat-programmet ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd, men det var USA som sammen med Storbritannia hadde det avgjørende ordet når kontraktene for denne virksomheten ble gjennomgått. De var først og fremst opptatt av at det ikke skulle selges våpen og annet militært utstyr til Saddam Hussein. Korrupsjon og ulovlig oljesalg brydde de seg mindre om. Derfor blir det lite troverdig når USA i ettertid bruker programmet, og de problemene det utvilsomt har hatt, til å ramme Annan og FN.
Vi opplever angrepene som rettes mot Annan som urettferdige og uberettigede. FN har satt i gang en egen granskning rundt Olje for mat-programmet. Den ledes av USAs tidligere sentralbanksjef Paul Volcker. Viser det seg at innholdet i anklagene er riktige, skal selvsagt de skyldige stilles til ansvar, men de mest innbitte kritikerne av Annan bør også vente på rapporten før de begynner å utmåle straffer.
Det er lett å reise kritikk mot FN, og det gjøres da også. Det kommer anklager om ineffektivitet, pengesluk og inkonsekvens i viktige spørsmål. Utsatt for kritikk vil organisasjonen alltid være. Slik blir det når over 190 land med til dels motstridende interesser er medlemmer. Men samtidig trenger verden FN. Det bør også USA innse, selv om det kan være irriterende for amerikanerne at organisasjonen ikke alltid danser etter deres pipe.