Han har latt seg provosere av at vi nylig hevdet at EU fremstår som det største fredsskapende prosjekt i vår del av verden. Det er det ikke lenger, ifølge Nei-lederen, som viser til at EU er i ferd med å bygge opp sin militære kapasitet «med uttalte ambisjoner om å bli en motvekt mot supermakten USA».
Dersom Nei til EU-lederen med dette slår an tonen for den kommende EU-debatten her hjemme, lover det ikke godt. Vi kan diskutere og være uenige i spørsmålet om viktigheten av råderetten over våre naturressurser, om vår medinnflytelse i EU systemet og betydningen av det økonomiske og monetære samarbeidet.
Men det blir historisk useriøst og nærmest parodisk å fremstille EU som en krigshissende union. Selv om forsoningen mellom de gamle krigsmotstandere Tyskland og Frankrike skjedde «for lenge, lenge siden» har EU bidratt til at Europa, som har vært skueplass for krigens grusomheter i 1000 år, i dag hører til verdens fredeligste hjørne.
Ikke minst skyldes dette EUs innlemmelse av de tidligere kommunistiske østblokkland etter Murens fall. I mai i år ble 10 nye land medlemmer av EU. Land som for få år siden var rustet opp for å forsvare den militære maktbalansen i Europa, og som var rede til å foreta en militær invasjon av Vest-Europa. I dag samarbeider de økonomisk, politisk og militært i et europeisk fellesskap. Et bedre eksempel på et fredsprosjekt i nyere tid kan vi vanskelig tenke oss.
Og ikke bare et fredsprosjekt, men også et demokratiprosjekt og et menneskerettighetsprosjekt. Gjennom de krav EU stiller til medlemslandenes egen indre orden eksporterer EU også demokrati og menneskerettigheter til stater med en fortid som diktaturer. Det er blant annet disse kravene som har voldt Tyrkia bry som et søkerland.
Vi finner det derfor dypt forstemmende at Nei til EUs fylkesleder i Vest-Agder heiser krigsfanen i sin nypussede nei-argumentasjon. Det er en så grov fortegning av den europeiske virkelighet vi lever i at den slår tilbake på Nei-bevegelsen selv.