Denne delen av valgkampretorikken står i grell kontrast til to internasjonale rapporter som er blitt offentliggjort de siste dagene.

For femte år på rad er Norge kåret til verdens beste land å bo i av FN. Og i helgen kunne Bergens Tidende referere til tall fra EUs statistiske byrå, Eurostat, som viser at Norge ligger på europatoppen i pengestøtte til egen befolkning. En nordmann får inntil dobbelt så mye i trygder og sosiale overføringer som andre i Europa.

Ja, selv det sosialdemokratiske utstillingsvinduet Sverige — «folkhemmet» - betaler 20.000 kroner mindre per innbyggere i trygder og sosiale overføringer enn Norge. Tallene dokumenterer at vi trolig har verdens mest lukrative sosiale ordninger. Så kan man diskutere om dette er en styrke eller en svakhet ved verdens beste land å bo i at 1,3 million nordmenn - eller drøyt 35 prosent av alle over 16 år - lever på trygd.

Allikevel har vi fortsatt lommer av fattigdom i Norge som ingen regjering hittil har klart å fjerne. Et tema som har fått fokus i valgkampen. En alenemor som må leve av 4000 kroner i måneden har falt gjennom alle de sosiale sikkerhetsnettene vi har spent opp.

Vi skal ikke unnskylde verken Bondevik-regjeringene eller de tidligere Ap-regjeringene for ikke å ha grepet fatt i fattigdomsproblemet. Men faktum er at det i dagens trygde- og sosialsystem er en komplisert affære å nå fram til de mest vanskeligstilte med målrettede tiltak.

Enten må man innføre en generell minstelønnsgaranti for alle - en borgerlønn - som er så sjenerøs at man kan leve anstendig av den. Eller man må målrette tiltakene mye skarpere i form av behovsprøvde trygde- og sosialhjelpsordninger rettet mot de fattigste.

Det vil bryte med grunnplanken i den norske velferdsstatsmodellen som baserer seg på universelle ytelser - ytelser som skal være like for alle.

Men er det i dag noen mening i at Trygve Hegnar og Kjell Inge Røkke skal motta barnetrygd fra staten? Vi mener det bør være atskillig rom for målrettede omfordelinger av trygde- og sosialytelser i et land som ligger på europatoppen i sosiale overføringer, uten at de som får redusert noen ytelser vil lide nød.