Endelig fred?

Mens det for de fleste av oss mest blir et kalendarisk kunstgrep å gå inn i en ny tid ved årtusenskiftet, kan det samme ikke sies om Nord-Irland. For den hardt prøvede befolkningen nord på den irske øya, har denne ukens hendelser virkelig båret bud om en ny tid. De nærmeste ukene og månedene vil vise om den nye selvstyreregjeringen er liv laga. Etter 27 år med direkte styre fra London, er mulighetene større enn noen gang for å lykkes.Det representerer i så fall ikke bare et politisk vendepunkt, men også muligheten for en ny start for en befolkning som har vent seg til å leve med terror, frykt og mistenksomhet som en del av hverdagen. En hel generasjon er vokst opp i dette fryktelige klima og kjenner ikke annet. På den annen side har de unge nordirer heller ikke det samme direkte forholdet til den bitre historiske motsetningen mellom Storbritannia og Irland som sine foreldre og besteforeldre. Frigjørings— og borgerkrigstidens hendelser har for lengst sluttet å være det viktigste bakgrunnsteppet for irsk politikk og samfunnsliv. Det er på tide at den samme utviklingen finner sted i Nord-Irland.Med en selvstyreregjering i funksjon der både katolikker og protestanter er på plass, kan et slikt grunnlag være lagt selv om de ekstreme protestantene i Democratic Unionist Party (DUP) foreløpig har valgt å boikotte møtene i den regjeringen de har tiltrådt. Men hvem ville likevel for bare få år siden ha trodd at protestanter og representanter fra IRAs politiske fløy Sinn Fein kunne ha sittet i samme regjering?Lykkes dette historiske vågestykket, er det mange som skal krediteres. De lokale partene selv har allerede fått Nobels fredspris for sine bidrag. Den britiske og den irske regjeringen har stått faddere og presset henholdsvis protestanter og katolikker så langt de har hatt autoritet til det. Den allerede svært populære britiske statsminister Tony Blair vil høste nye laurbær dersom han blir stående i historien som den statsministeren som fikk løst det nordirske problemet, og det attpåtil ved å bruke sin «onde ånd» Peter Mandelson som Nord-Irland-minister i prosessens avgjørende fase.Sluttlig må vi heller ikke glemme at dersom freden nå endelig kommer til Nord-Irland, skyldes det også det endrede nasjonale klima i Europa. Nasjonalstatene er ikke lenger hva de var. I det nye Europa oppmuntres regionene til å ta større kontroll over egen fremtid og egne ressurser under EUs overnasjonale oppsyn. Dette er et program som passer Nord-Irland bedre enn om det var bestilt.Det er ikke lenger noe problem for den irske regjering i Dublin å endre grunnloven slik at kravet på seks nordlige grevskapene frafalles, samtidig som det fra Londons side lenge har vært ønsket at nordirene selv skulle ta hånd om de fleste spørsmål som ikke angår utenriks- og forsvarspolitikk. Dersom det nå endelig blir fred i Nord-Irland, er det et resultat av lange og seige forhandlinger, men også en triumf for visjonen om et fredelig hopehav i et alleuropeisk regionenes Europa.