Hans politiske ettermæle vil bære preg av hans betydning for to viktige prosesser i norsk politisk historie: Bondepartiets omdannelse fra et tradisjonelt næringsparti til et sentrumsparti. Og dannelsen av den første borgerlige samarbeidsregjering i Norge etter krigen i 1965. Den politiske betydningen av denne regjeringsdannelsen og regjeringen Bortens virke kan neppe overvurderes sett i forhold til vår senere politiske historie.
Som politiker var han tidvis omstridt, også blant sine egne, men han representerte en slentrende folkelighet som hadde appell i brede velgergrupper.
At dette også preget hans lederstil i regjeringen og etter hvert satte regjeringssamarbeidet på prøve, var også en side ved Per Borten som politisk leder — en situasjon han som gammel gårdbruker sammenlignet med å bære «sprikende staur».
Men til slutt var det EF-striden som felte regjeringen Borten, under omstendigheter som ettertiden ser i et mer formildende lys enn datidens dom over statsministerens rolle ved regjeringens oppløsning. Regjeringen Borten var uansett kommet til veis ende, og den hadde hatt sin historiske misjon.