Ledende europeiske politikere karakteriserer valget som en katastrofe for demokratiet, og president Jacques Chirac sa i sin fjernsynstale valgkvelden at menneskerettighetene og republikkens verdier står på spill. Det er reaksjoner som kommer på bakgrunn av at Jean-Marie Le Pen neppe har sin like som høyreekstrem politiker i Europa. Carl I. Hagen vil ha seg frabedt å bli sammenlignet med Le Pen og hans parti, og selv østerrikeren Jürg Heider kan neppe måle seg med Le Pens rasistiske og antisemittiske agitasjon — en agitasjon som kaller Hitlers jødeutryddelse for en «historisk detalj». Men Le Pen har utnyttet de understrømninger av fremmedfrykt, tap av arbeidsplasser og koblingen mellom innvandring og kriminalitet, som nå brer seg blant velgerne i de europeiske land. Han har dyrket og rendyrket den frykt og uro som folk opplever som følge av innvandringen og den økte kriminaliteten. Dette ble et sentralt tema i den franske presidentvalgkampen, som det også ble ved det danske folketingsvalget - og som det er blitt i den norske, offentlige debatten. Og de etablerte partiene har ikke klart å danne en overbevisende motvekt til de råpopulistiske og nasjonalistiske løsningene som Le Pen og hans parti har agitert for.Men årsaken til det katastrofale valgresultatet for sosialistpartiet og Lionel Jospin må også søkes i en mer generell misnøye med de herskende partier og den politiske situasjonen som Frankrike har vært preget av de siste årene. Derfor er det mye som tyder på at denne første valgomgangen, som har skaket opp Frankrike og de europeiske demokratiene, også har fungert som en protestdemonstrasjon fra velgernes side mot en dvask og konturløs politikk. Dette har i særlig grad rammet sosialistpartiet, som åpenbart har lidd mest under det samkjørte regimet med en sosialist som statsminister og en gaullist som president. Politikken har forsvunnet i folks øyne og dermed handlekraften. Da kommer ropene på den sterke mann med den klare profilen og de enkle løsningene. Og minst profilert har sosialistlederen Josipin vært. Fransk politikk og franske politikere har tradisjon for å innta en mer aristokratisk og fjern holdning til velgerne. Den politiske elite er en sosial elite som er dårlig utviklet og rustet til å fange opp stemninger og stemningsskifter på grasrota. Det gjelder også sosialistpartiets ledere. Katastrofevalget søndag skyldes trolig også dette forholdet - hverken Chirac eller Jospin synes å ha tatt inn over seg den velgermisnøye valget var et uttrykk for. Deres politiske antenner var for dårlig utviklet. Det bør være et alvorlig varsku til Jacques Chirac, som 5. mai blir gjenvalgt til president. For da vil både gaullister og sosialister og andre franske demokrater samle seg bak den siste skansen mot høyreekstremistene.