Høyre har vært permanent rystet de siste ukene. Det går nesten ikke en dag uten at Erna Solberg eller Jan Petersen er skremt, sjokkert, rystet eller på andre måter sterkt urolig fordi SV har fått innflytelse på norsk forsvars— og sikkerhetspolitikk. Useriøst, vanvittig og amatørmessig har også vært mye brukt som beskrivelse av SVs standpunkter når det gjelder soldater til Afghanistan eller nye jagerfly til det norske forsvaret. Høyre har øyensynlig glemt at det bare er 14 måneder siden de forlot Forsvarsdepartementet, og at avskjeden skjedde i all pinlighet. Jeg gir derfor gjerne mitt bidrag til å synliggjøre Høyres fortrengte fortid.Høyres forsvarspolitikk etter murens fall har vært preget av en fordomsfull tankestivhet som har ført til en sammenhengende serie av feilvurderinger, planleggingsrot, pengesløsing og snusk. At noen av de politiske syndene deles med andre partier, gjør ikke saken bedre. Vi tar det helt konkret og forfra.Den 16. mars 1992 avga Forsvarskommisjonen av 1990 sin innstilling. Høyre ved Kåre Willoch ledet kommisjonen og Erna Solberg var medlem. De fastslo at verden var uforandret og at det måtte pøses inn nye milliarder i et forsvar som var dimensjonert for kald krig. To og et halvt år etter at muren var falt, hadde ennå ikke begivenheten nedfelt seg i Høyres forsvars- og sikkerhetspolitiske tenkning. At de fagmilitæres anbefalinger i l992 var enda mer virkelighetsfjerne enn Høyres, reduserer ikke partiets ansvar. Med utgangspunkt i denne innstillingen startet en prosess som kom helt ut av styring. Etter hvert som virkeligheten trengte seg på, skjedde det nødvendige, men ukontrollerte korreksjoner underveis. I dag sitter vi igjen med et ubalansert forsvar som bare i begrenset grad holder rede på hvilken vei en skal rette kanonmunningene. Nå er riktignok budsjetter og regnskaper i ferd med å finne hverandre. Men forholdet mellom investeringer og drift er i ulage. Det er bare to år siden sjøforsvaret gikk i bøyene i august fordi det ikke var mer penger igjen til drift resten av året. Men samtidig rant milliardene ut til spanske verft for å dekke investeringene til fem fregatter. Og ennå vet ingen hvor pengene skal komme fra for å gi disse fartøyene full utrustning. Dessuten er heller ikke fulle driftsutgifter for fem fregatter innpasset i langtidsbudsjettene. Med andre ord har Høyre de siste 15 årene gitt sin fulle og hele støtte til en forsvarsplanlegging som har vært helt ute av kontroll. Hver våpengren har drevet med sitt. Høyres analyse av norske sikkerhetspolitiske utfordringer var altså rystende gal i utgangspunktet. I tillegg har perioden med korreksjoner og tilpasning til den besværlige virkelighet vært uten styring, mål og mening. Det er forferdelige ting som har skjedd i disse årene hvor Høyre mer enn andre har sittet i førersetet. Her er noen eksempler:Det ble vedtatt at de gamle faste kystbefestningene våre skulle utbygges for 3.5 milliarder. Tiår etter at moderne og mobil missilteknologi var utviklet, startet en storstilt investering i gammeldags kystartilleri. Dagen etter at det storstilte byggeprosjektet var sluttført, startet avviklingen av det samme prosjektet. Innføringen av IT i forsvaret har vært en sammenhengende skandale. Overgangsrot, snusk og kostnadsoverskridelser har preget det hele uten at Høyre har funnet noen grunn til å være rystet, sjokkert eller forferdet. Nordområdene er nasjonens fremste sikkerhetspolitiske utfordring på grunn av fisk, olje, gass og strategisk beliggenhet. Men Høyre har flyttet sjøforsvarets hovedbase til Bergen og forsvarets viktigste kommandosenter til Stavanger. Dessuten har vi investert milliarder, inkludert solide overskridelser, i nytt øvingssenter i Østerdalen og nytt administrasjonsbygg på Akershus festning, samtidig som forsvarseiendommer over hele landet blir lagt ut for salg. Kristin Krohn Devold, Høyres forsvarsminister gjennom fire år, utnevnte et av sine personlige bekjentskaper til admiral. Devold og admiralen dro så på sjømilitært cruise i Karibia på statens regning. Devold betalte tilbake, mens admiralen fikk sparken. Men aller verst er Høyres håndtering av jagerflysaken. F16-flyene går ut på dato. Enten må de fornyes, eller det må kjøpes nye. Høyre går på ideologisk autopilot og bestiller amerikanske fly i blinde. Ingen vet hvordan flyene vil bli, ingen vet hva de vil koste, og ingen vet hva vi vil få tilbake i form av industrikontrakter. Det finnes andre fly som de fagmilitære sier er gode nok. Men Høyre skal handle amerikansk, koste hva det koste vil. De har til og med inngått en kontrakt hvor vi forplikter oss til å betale inn på forhånd. Høyres synderegister kan forlenges betydelig. Men jeg nøyer meg med å føye til følgende: Forslaget om å levetidsforlenge dagens F 16-fly, er ikke en ide som er oppstått i SVs stortingsgruppe eller på SVs partikontor. Uten å røpe noen statshemmelighet, må det være lov å si at innspillet kommer fra fagmilitære kretser i Luftforsvaret. I Forsvaret finnes det nemlig folk som skjønner at 50 milliarder for nye jagerfly er ufattelig mye penger. At Forsvarskomiteens leder Jan Petersen i stedet for å ta dette inn over seg, skjeller ut SV, gjør meg bare sint og trist.Så helt til slutt: Det verste som har skjedd er tross alt Kristin Krohn Devolds omfavnelse av Donald Rumsfeld. Det var ingen SVer som hang bunadskledd rundt halsen på USAs etter hvert svært forhenværende forsvarsminister. Smakløsheten var det et høyremedlem og Norges forsvarsminister som sto for. Hver gang jeg ser bilder av denne scenen, føler jeg meg flau som norsk statsborger. I forsvars- og sikkerhetspolitikken bør Høyre dempe seg.