Da jeg gikk på "doktorskolen" for et ikke ubetydelig antall år siden, lærte vi om kroppens "naturlige funksjoner". Den gangen var latin ennå levende blant medisinere. Derfor ble disse naturlige funksjonene forkortet FN i medisinske journaler. Det står for "Functiones Naturales", og de skulle inkludere søvn, appetitt, avføring vannlating og, slik var det den gangen i alle fall: Seksualitet.
"Og hvordan har vi det med seksualiteten, fru Sørensen?" burde vi spørre, etter at hun hadde måtte legge ut om form, farge og konsistens på sine etterlatenskaper.
Nei, vi spurte ikke.
Vi nøyde oss med mer overfladiske spørsmål om hvorvidt fru Sørensen hadde vurdert selvmord, om hun hadde prompet i løpet av dagen, om hun hadde registrert spesiell lukt fra avføringen, om det var vanskelig å slå den ned i toalettet og annet som de fleste av oss til enhver tid har full kontroll på(?)
Ettersom jeg selv på alt annet enn overfladisk vis, hadde kommet til å oppleve seksualiteten som en vesentlig del av livet, en del som både kunne gi stor sorg, svær lengsel og ekstatisk glede, syntes jeg det var dumt at ikke denne naturlige funksjonen i kroppene våre, skulle være med i journalopptaket. Jeg registrerte også at mine lærere og professorer heller ikke stilte seksualspørsmålene.
I den medisinske verden ble seksualiteten omfattet av en type taushetsplikt som gikk i alle retninger. Temaet ble verken berørt av pasienter, leger eller annet helsepersonell.
Senere har det ikke blitt bedre.
"Skal ikke pasienter få ha noe som helst for seg selv!" utbrøt en psykiater da jeg konfronterte ham med at de som legges inn i psykiatriske avdelinger heller ikke blir spurt om seksuelle sorger og gleder . Det er mulig at de også slipper å gjøre rede for avføringens form og farge, uten at jeg skal uttale meg så skråsikkert om det. Det er svært lenge siden jeg satte mine føtter på en psykiatrisk avdeling med annet formål enn å bidra til å få noen ut derfra.
Hva er det med seksualiteten som gjør at den blir hensatt til et liv i taushetens rom, ikke bare i helsevesenet, men sannelig også i store deler av samfunnssamtalen også?
Jeg tror vi er sjenerte, men undrer samtidig på hva som skaper sjenansen? Vi snakker ledig og usjenert nok om både appetitt, søvn, vannlating og avføring i en rekke sammenhenger, også utenfor helse institusjonene.
Jeg må spørre: "Hvem har lært oss at seksualitet er farlig?" Kan det være pietismen som i så stor grad forkastet all nytelse til fordel for større nærhet til Gud, og som på den måten kom til å forkaste det guddommelige ved all nytelse? Kan det være vitenskapen som for mindre enn hundre år siden mente at det var hjernevæske og dermed forstand som rant ut ved en sæduttømming, eller rettsvesenet som laget lover mot mannlig homoseksualitet, men som ikke tok med de lesbiske, fordi de ikke kunne forestille seg at to kvinner kunne mobilisere noen form for tenning eller seksualitet? Er det tenkelig at biskopen og helgenen Augustin, han som slet så veldig med sin seksualitet, eller den penisfikserte Freud, har lagt grunnlaget for den store seksuelle tausheten?
Det er ikke godt å si, men verd å tenke over.
På UiA tenker vi over det hele tiden. Det er det heldigvis også en rekke andre som gjør. Sexologien er et fag i vekst og utvikling. I det fagets artikler og lærebøker finner du stor interesse for – og innsikt i seksualitetenes og kjønnenes mange ansikter. Det er fascinerende, og vel verd å merke seg at seksualiteten er av svært stor betydning for vår helse både på vondt og på godt: Mennesker som har et godt seksualliv, har færre kroppslige sykdommer, og det omfatter svært mange sykdommer fra kreft til de som rammer hjerte/kar systemet. De samme menneskene har mindre angst, mindre depresjon og mindre personlighetsforstyrrelser (hva det nå måtte være) enn andre. Mennesker med god seksualitet lever lenger enn de som ikke har det.
Det skulle vel være unødvendig å si det, men lykke er et stoff som sprer seg langt utover selve følelsen. Den seksuelle lykkens konsekvens er mer lykke. Den er et redskap for god helse. Et redskap man altså i svært liten utstrekning bringer på bane i helsevesenet, og det synes jeg er ganske alvorlig. Det er på linje med å utelate styringsfunksjonen i en EU-kontroll.
Tro meg – seksualiteten underholder ikke bare livet ved at den bidrar til forplantningen, den underholder oss også mens vi lever, og dess bedre underholdt vi blir, dess lengre lever vi.