Det er vel snart bare Sørlandet som ikke har meldt seg på i kampen om å bli norsk kandidat til vinterlekene i 2018. Med langrenn på kunstsnø i Baneheia, ishockey på en flytende konstruksjon utenfor det nye konsert— og teaterbygget, kunstløp på fotballstadion i Marvika, som riktignok måtte bygges om med tak, og skiskyting i Jegersberg, ville dette bli spektakulært og flott. Alpint kunne gå på Hovden, bare en svipptur på den nye firefelts motorveien Sørlandet ville kunne dytte inn i OL-budsjettet. Jo da, det er bare å sette i gang.

At dette utelukkende er tankespinn og at OL aldri vil bli lagt til Sørlandet, må muligens presiseres. For hvorfor skal det ikke finnes folk i denne regionen som går med slik ideer når så mange andre gjør det? Foreløpig er det tre kandidater fot lekene i 2018, Tromsø, Trondheim og Oslo/Lillehammer, men også Buskerud og Bergen/Voss har vært nevnt.

Å stå som vertskap for olympiske leker dreier seg om mye mer enn idrett. Når en by eller et distrikt melder seg som kandidat, begrunnes gjerne initiativet med behovet for næringsmessig utvikling. Dette er også forhold som spiller inn når regjeringen vurderer sin støtte - i første omgang ved å gi statsgaranti.

Men hva er egentlig effekten ved et OL i Norge? Da ideen om å søke OL på Lillehammer ble lansert på 1980-tallet, var de næringsmessige virkningene drivkraften. Det indre Østlandet skulle ut av oljeskyggen. Da forskningsprosjektet "Regionale virkninger av OL" presenterte sin sluttrapport i 1994, ble det konkludert med at de næringsmessige forventningene ikke i tilstrekkelig grad var innfridd til å forsvare de samlede kostnadene ved OL.

Til tross for dette ville ikke utvalget trekke den slutningen at OL ikke burde vært arrangert på Lillehammer. Det ble påpekt at det kunne ligge en betydelig verdi i å bruke ressurser på "en begivenhet med hovedformål å skape glede og livsutfoldelse". I ettertid er det foretatt få studier på den langsiktige effekten av Lillehammer-OL. Et unntak er Transportøkonomisk institutt som i 2004 konkluderte med at de langsiktige effektene har vært moderate. Petter Rønningen, den tidligere OL-høvdingen på Lillehammer, og Sigmund Thue pekte i sin mulighetsstudie i 2003 på at regionen har fått en betydelig oppgradert infrastruktur, mens reiselivet har gjennomgått en kraftig opprustning og utvidelse - med betydelig trafikkvekst som resultat.

Kampen om å bli norsk OL-kandidat er runde nummer to på kort tid. For lekene i 2014 behandlet styret i NIF nasjonale søknader fra Lillehammer og Tromsø, og vedtok å gå inn for Tromsø som kandidat. Bondevik-regjeringen fikk flertall i Stortinget for ikke å gi statsgaranti, og dermed ble det ingen norsk søknad til IOC. Ett av argumentene i den avsluttende vurdering var at regjeringen ikke så det som rimelig at Norge skulle påta seg så store kostnader så kort etter Lillehammer-OL.

I den forrige runden var spesielt Arbeiderpartiet positiv, godt fulgt av Senterpartiet. Trond Giske var kategorisk i sine uttalelser om at dette var noe Norge simpelthen måtte ta seg råd til. Nå er han statsråd i departementet som skal legge fram en innstilling til regjering og Storting. Det vil være oppsiktsvekkende om ikke regjeringen sier ja - uavhengig av hvilken by Idrettsforbundet innstiller som søkerby. Men begrunnelsen vil selvsagt måtte stå i forhold til stedsvalget. Med Tromsø vil distriktsargumentene få stor betydning. OL vil gi stor betydning for utvikling av nordområdene, bidra til økt sysselsetting (i alle fall kortsiktig), å skape oppmerksomhet med betydning for turismen. Her har nok Tromsø større potensial enn det Lillehammer hadde etter 1994. Tromsø kjører hardt på det spektakulære.

Oslo/Lillehammer og Trondheim har andre argumenter. Her er befolkningsgrunnlaget større, og man står bedre rustet til å ta på seg gigantarrangementet. Hvilken effekt disse byene mener OL vil ha for Norge, gjenstår å se. De bør komme opp med gode argumenter i sine nasjonale søknader som leveres i februar neste år.

Mens det er usikkert hva nasjonen Norge får ut av et nytt OL, vil en annen part garantert stå igjen som vinner; idretten. I forbindelse med Lillehammer-lekene i 1994 var effekten både synlig og dokumenterbar. Det ble etablert en toppidrettskultur i forbindelse med mobiliseringen mot lekene, og denne holdt seg i årene som fulgte. Og dette gjaldt ikke bare vinteridrettene ettersom også sommeridrettene gikk inn i en sterk periode. Enkelte av disse fikk mindre økonomi å rutte med i årene før 1994, men nøt godt av at næringslivet så nytten av å bruke penger på idretten. Samtidig slo den norske toppidrettsmodellen inn i tenkningen også blant sommeridrettene. Så kan det selvsagt diskuteres om "Lillehammer-effekten" hadde noen betydning for at norske utøvere tok fem gull under sommerlekene i Athen 2004. De skuffende resultatene under vinterlekene i Torino 2006 kan tolkes på forskjellige måter. Den dårlige gullfangsten kan skyldes tilfeldigheter, men også at "Lillehammer-effekten" er i ferd med å ebbe ut. I så fall kan et nytt OL bidra til en mobilisering som gjør det mulig å holde liv i NIFs mål om at Norge skal være blant de tre beste nasjonene i Europa, målt i medaljer i olympiske leker sommer og vinter.

Arrangementet i 1994 bidro til at Norge fikk tettere bånd til en del internasjonale idrettsorganisasjoner, og da spesielt IOC. Etter lekene ble Gerhard Heiberg valgt inn, slik at IOC hadde tre norske medlemmer (det andre faste medlemmet var Jan Staubo, mens Olaf Poulsen var inne (1992-95) som Det Internasjonale Skøyteforbundets (ISU) mann).

En rekke nordmenn fikk oppdrag i IOC-komiteer etter 1994. Blant annet var Arne Myhrvold medlem i "Coordination Committee" for både Salt Lake City og Torino. I dag er Gerhard Heiberg eneste valgte nordmann i IOC, mens ingen fra Norge er med i koordineringskomiteen for Vancouver 2010 eller evalueringskomiteen for lekene i 2014. Man kan derfor spørre om den sterke posisjonen innenfor IOC-systemet er i ferd med å bli svekket.

På Lillehammer ble det bygget ti nye idrettsanlegg som ifølge "Nasjonalatlas for Norge: Idrett" kostet 1,23 milliarder kroner. Det ble blant annet bygget fire nye ishaller, hoppbakke, skøytehall, bob- og akebane og to bakker for alpint. Det ble benyttet 276 millioner kroner av spillemidlene (347 mill. 2006-kroner), noe som utgjorde 22,3 prosent av anleggskostnadene og tilsvarte ett års samlet tilskudd til idrettsanlegg.

Man fikk landets første hall for hurtigløp på skøyter, den første banen for bob og aking, og Kvitfjell som den første faste norske verdenscuparrangøren i utfor. Ved at anleggene, spesielt hallene, ble spredt på tre byer, oppnådde man ønsket etterbruk. Uten å gå inn på økonomien i driften av disse anleggene, kan det være grunn til å hevde at idretten kom godt ut av OL på anleggsfronten. Drift og vedlikehold av anleggene var forventet å bli mer kostnadskrevende enn lokale myndigheter kunne forutsettes å klare alene, så disse ble overlatt gratis fra organisasjonskomiteen (LOOC).

Nå kan det bli ny gigantisk utbygging. Hvor det hele havner, er høyst usikkert. Men olympisk kunstløp i Marvika får vi definitivt ikke oppleve.