Norsk EU-debatt har lenge vært kneblet. Politikerne har selv sørget for å legge lokk på saken. I forrige stortingsperiode levde Bondevik II med en selvmordsparagraf, som ville ha ført til at regjeringens dager var talte om EU-medlemskap ble tema. Også ja-partiet Høyre var bastet og bundet av Sem-erklæringen.
I fjor vår gjorde Jens Stoltenberg det klart at selv om det skulle bli en rødgrønn flertallsregjering, ville Arbeiderpartiet skaffe seg handlefrihet til å søke i stortingsperioden 2005-09. Vi vet hvordan det gikk. Vi fikk en rødgrønn flertallsregjering, og i Soria Moria-erklæringen er de tre partiene enige om at regjeringen ikke skal berøre norsk EU-medlemskap. Fremskrittspartiet, landets i øyeblikket største parti, vil heller ikke ta i EU-saken.
Etter en vanskelig periode er EU igjen i bevegelse. Utvidelsen 1. januar vil sette solidariteten i unionen på ny prøve. Bulgaria og Romania blir med sine 30 millioner innbyggere EUs fattigste medlemmer. Siden Berlinmuren falt i 1989, er mange tidligere østblokkland blitt EU-medlemmer. For tre år siden tok unionen opp åtte land fra Øst-Europa.
Mens andre nasjoner står i kø for å bli EU-medlem, stikker norske politikere hodet i sanden. Det er forstemmende. De fleste beslutninger som fattes i Brussel angår oss. Innflytelse og påvirkning betinger at vi er til stede der avgjørelsene tas. Fra 1. januar vil Norge måtte forholde seg til hva EUs 27 land til slutt blir enige om. Dette er et problem som ikke kan løses på annen måte enn at Norge blir medlem.
Det blir etter alt å dømme ikke aktuelt med en ny norsk EU-søknad i denne stortingsperioden. Dermed får vi heller ingen reell debatt om hvordan Norge kan påvirke de politiske prosessene i Europa på et tidlig stadium, slik at vårt standpunkt blir tatt hensyn til. Med tanke på hvordan EU-spørsmålet unnvikes, ser vi ikke bort fra at Norge kan komme til å bli det siste landet som går inn i unionen og tar aktivt medansvar for solidaritet, trygghet og sikkerhet i Europa.