Kampene har først og fremst funnet sted i Gaza, som Israel trakk seg ut av i fjor høst. De daværende ansvarlige palestinske myndigheter så fram til å kunne styre seg selv, uten innblanding fra den israelske fienden. Gaza skulle bli prøvesteinen på reelt palestinsk selvstyre. Den testen er ikke bestått.

Nå har den tett befolkede Gazastripen i relativt lang tid vært preget av lovløse tilstander og ukontrollerbare militante grupperinger. Blant annet i protest mot dette strømmet palestinerne i januar til valglokalene for å gi sin stemme til Hamas. Etter løfter fra den islamistiske organisasjonen om å sørge for lov og orden.

Men med Hamas i regjeringskontorene har utviklingen snarere akselerert. Noe Hamas selv må ta skylden for.

For organisasjonen har ikke maktet overgangen fra en sosialt orientert bevegelse med en væpnet fløy til et statsbærende parti. Det fremste beviset på dette er at Hamas har nektet å legge ned sine væpnede grupper. Tvert imot har den nye regjeringen opprettet enda flere militser. Og disse kjemper nå en dødelig kamp med de regulære sikkerhetsstyrkene som i hovedsak er lojale mot presidenten.

Fra norsk side har vi også et indirekte medansvar for striden som nå har blusset opp. For det var som resultat av Oslo-avtalene at daværende PLO-leder Yasir Arafat fikk bygge opp sitt overdimensjonerte sikkerhetsapparat. Og fordi han ikke stolte på noen andre, tok Arafat som leder av selvstyreadministrasjonen kontroll over disse styrkene. Samtidig som han nektet å ta den politiske belastningen med å avvæpne de islamistiske opposisjonsgrupperingene som etter hvert vokste fram.

Resultatet er et samfunn preget av sterke rivninger mellom ulike maktstrukturer. Der den jevne mann og kvinne igjen må lide.

Men i tillegg til sivilbefolkningens lidelser, rammes hele det palestinske folkets drøm om en egen stat. For første krav til en levedyktig stat er at sentralmakten har monopol på utøvelse av makt. Det er langt fra tilfellet i Gaza i dag. Og før det endres, vil drømmen om et fritt Palestina forbli fjern.