I min ungdom var jeg journalist i Fædrelandsvennen, og ble sendt på tur til Danmark for å skrive om dansk teologi og kristenliv. Jeg reiste sammen med avisens dyktige fotograf Trygve Skramstad, som ofte har vist at han har et vel så skarpt analytisk blikk som journalister. Trygve tok noen vakre bilder av hvite kirker i jysk vårlandskap: Landsbykirker og ensomme kirker midt ute i markene, enda mer danske enn vindmøllene og kroene. Bildene var lekre, men jeg husker bildeteksten best: «Her står de, kirkene, og venter tålmodig på at danskene skal bli religiøse igjen.»Nå vil jeg på ingen måte påstå at Trygve og jeg har profetiske gaver. Men noe har tydeligvis skjedd i det religiøse liv i Danmark. Kirkene står ikke tomme lenger, verken på Jylland, Sjælland eller øyene. Nye religionssosiologiske undersøkelser fra Danmark viser at danskene slutter opp om Folkekirken i langt høyere grad enn for noen år siden.Mange menigheter melder om 20-30 prosent økning i gudstjenestebesøk. På 1980— og 1990-tallet sa halvdelen av danskene at de aldri gikk i kirken. I 2006 sier en tredel det samme. I 1970 kalte 61 prosent seg kristne. I 2006 bruker 72 prosent av danskene betegnelsen kristen om sin tro. Ateismen og agnostisismen står svakere i den danske befolkning i dag. I 1981 sa 23 prosent av befolkningen at de ikke trodde på en personlig guddom eller åndelig kraft. I år er dette tallet 16 prosent. Den danske avisen Kristelig Dagblad refererer flere undersøkelser på sine nettsider som viser den samme tendensen: Det danske folk er mer religiøst enn på lenge, og mange vender seg til de kristne kirkene med sin religiøsitet.«Vi har mye å takke muslimene for!» sa en dansk kollega av meg for to uker siden da vi snakket om disse tingene over en god søndagsfrokost etter en gudstjeneste. Underfundig dansk ironi? Nei, han mente det faktisk. Islam er blitt så synlig og tydelig i det danske samfunnet at det medvirker til at også andre tar stilling. For mange dansker betyr setningen «jeg er kristen» i første omgang at «jeg er ikke muslim»: Jeg er noe annet, jeg har andre kulturelle og religiøse røtter, jeg er dansk, jeg er en kristen.Redaktør Morten Thomsen Højsgaard sier ifølge avisen Vårt Land omtrent det samme som min kollega: «Islam har gjort danskene mer troende. Muslimenes tydelige måte å praktisere troen sin på, har resultert i en alminneliggjøring av trosspørsmål.»Utviklingen i Danmark har et bakteppe: De siste årene har vært preget av store offentlige diskusjoner om religion og samfunnsspørsmål. Debatten etter offentliggjøringen av tegningene av profeten Muhammed, er bare én av de store diskusjonene som har blitt ført. Det har vært uro i innvandrermiljøer og skarpe ordskifter om dansk innvandringspolitikk. Avstanden mellom den nasjonalistiske (og kristne) høyrefløyen i Dansk Folkeparti og liberalerne og internasjonalistene på venstrefløyen er stor. Våre egne små hjemlige debatter om hva det vil si å være «nordmann», er smalltalk i lunsjen i forhold til det hissige danske munnhuggeriet.Tradisjonelt har det vært sterke bånd mellom folk og kirke i Danmark. Grundtvigianismen er ennå en viktig understrøm i dansk kulturliv og kirkeliv. Ennå er det slett ikke uvanlig å oppleve en dansk gudstjeneste der fem av syv salmer er skrevet av Nicolaj Frederik Severin Grundtvig. Spørsmålet er om det er sine nasjonale røtter danskene nå vender tilbake til når de i stigende grad vender tilbake til Folkekirken, eller om det er et bredere religiøst og kristent engasjement.Er det muslimfrykt og nasjonalisme som gir seg utslag på de danske statistikkene, eller er det en genuin gjenoppdagelse av kristen identitet? Det er umulig å finne enkle svar. Det kan være begge deler. Folkets veier inn og ut av kirkene skal en nærme seg med forsiktighet. Her kan det være tale om endringer i samfunnsforhold og dypt religiøse og personlige forhold på én og samme tid. Men det er likevel nødvendig å stille de mer ubehagelige spørsmålene: Fører konfrontasjonene med islamismen til nye former for kristen nasjonalisme der en på nytt setter likhetstegn mellom det å være dansk (norsk) og det å være kristen?Den norske religionssosiologen Pål Ketil Botvar sier til avisen Vårt Land at det foreløpig ikke er tegn til økt oppslutning om gudstjenesten i norske kirker, men det kan virke som om nedgangen har stanset opp. Han registrerer imidlertid en økning i antall mennesker som kaller seg «kristne», og størst økning blant unge mennesker.Ved Høgskolen i Agder har vi de siste årene gjennomført en rekke undersøkelser om kristen tro i vår egen landsdel. Prosjektet ble kalt «Gud på Sørlandet». Vi fant som forventet at Vest-Agder fortsatt er det fylket i landet som har mest kristen aktivitet og størst engasjement rundt gudstjenester og møter. Men vi fant også at det har skjedd endringer i den sørlandske religiøsiteten: Gudsbildet er blitt mildere, etikken har endret seg, og pietismen spiller en langt mindre dominerende rolle enn for en generasjon siden.I denne sammenhengen er det imidlertid grunn til å minne om hva vi ikke fant: Vi fant ikke noen tendens til å identifisere det å være norsk med det å være kristen. Foreløpig virker det ikke som om norsk kristendom fremstår som nasjonalistisk. Men kanskje vi i Norge også har skjøre forsvarsverker mot slike koblinger? Det skal kanskje ikke så mange brenninger av norske flagg til før denne type tankegods også våkner i Norge?Jeg hadde min ungdomstid i en periode der internasjonale spørsmål sto høyt på dagsorden både i etikken og politikken. Jeg ble også lært opp til at det å være en kristen, først og fremst innebærer medlemskap i den verdensvide kristne kirke, den kirke som fikk sin begynnelse i Nord-Afrika, Midtøsten og Asia, så langt borte fra det etnisk danske og etnisk norske du kan komme. Denne globale arven vil jeg kjempe for å beholde, ikke minst i en tid der vi debatterer kirkens fremtidige tilknytning til stat og folk i Norge: Makter vi i Norge å gjennomføre denne helt nødvendige kirkelige nyorienteringen uten å skape nye former for kristen nasjonalisme?De store verdensreligionene er alle etter sitt vesen globale og internasjonale. Men alle kjenner også til ganske skremmende varianter av religiøs nasjonalisme, der resultatet så lett blir en eller annen forestilling om Guds utvalgte folk på nasjonalt nivå. Både jødedom, islam, kristendom og buddhisme kjenner slike prosjekter. Derfor er det faktisk en interreligiøs oppgave å kjempe imot forestillinger om at guddommen er litt mer glad i en nasjon enn en annen.Jeg har ikke dekning for å si at det er dette som skjer i Danmark. Jeg sier heller ikke at vi står overfor nasjonalistiske spøkelser i Norge. Jeg sier bare at koblinger mellom det å være etnisk dansk og norsk og kristen, sender noen frysninger nedover ryggraden min. Jeg håper inderlig det er andre grunner til at kirkene fylles igjen i Danmark.