Vi har hele tiden vært overbevist om og argumentert for at dette er den beste miljømessige og trafikale løsningen for Kristiansand og byens innbyggere. Og i dag er det er all grunn til å heise flaggene i byen og på havnen og berømme miljøvernministeren for den djerve beslutning hun har tatt. Selv om det ville ha vært et betydelig nederlag for SV som troverdig miljøparti om hun hadde forkastet tunnelalternativet, skal det politisk mot og styrke til å kjempe gjennom en veisak med samferdselsministeren som motstander.
Veien fram mot beslutningen har vært lang, preget av sterke motsetninger.
Det lå slett ikke i kortene at det var tunnelalternativet som ville vinne fram da planene første gang ble behandlet på politisk nivå. Veisaken begynte med stor støtte til bro etter et lukket, politisk fellesmøte med de politiske gruppelederne i Søgne, Songdalen og Kristiansand.
Den eneste som protesterte, var SVs Torbjørn Urfjell, som krevde at saken kom opp til bred debatt i bystyret. Det utløste et sterkt folkelig engasjement og førte til etableringen av Tunnelaksjonen, som har stått på barrikadene for tunnel. Og i bystyret endte det opp med et stort flertall for tunnel, mens fylkeskommunen gikk inn for bro.
Vi skal ikke rekapitulere stridens faser. Men det må være tillatt å ha noen kritiske refleksjoner over Statens vegvesens rolle i denne saken. Vi bestrider ikke etatens rolle og ansvar som fagmyndighet. Og den var i sin fulle rett til å fremme innsigelse mot tunnelalternativet — dersom man mente det var klokt.
Det vi reagerer på er den intensitet og det personlig engasjement med hvilket Statens Vegvesens prosjektledelse kastet seg inn i debatten. Man begrenset seg ikke til å argumentere, men fant det opportunt å agitere mot demokratisk fattede vedtak på en måte som skapte et inntrykk av at her hadde den faglige nøytraliteten og uavhengigheten blitt erstattet av personlig prestisje.
Her bør den lokale avdeling av Statens vegvesen ta en selvkritisk evaluering av egen rolle.