Vinterens store debatt om legestandens reservasjonsrett har vært spennende å følge. Det er et interessant tema i seg selv, og det er også en av få saker som tvinger oss til å reflektere over følgende problemstilling: gjør det faktum at en avgjørelse ble fattet på en demokratisk måte, den samme avgjørelsen til mer eller mindre riktig?
Så lenge vi ikke har store moralske kvaler med de lovene som vedtas på Løvebakken, er det lett å overse hele denne problemstillingen. Og fordi den norske opinionen er relativt homogen, er det relativt sjeldent at vi må tenke over den. Nettopp derfor er det viktig at vi av og til blir utfordret på dette punktet.
I bunn og grunn setter debatter som den om reservasjonsretten søkelys på svakheten til det demokratiske systemet som sådan. Det er et system vi har lært oss til å oppfatte som et mål i seg selv, delvis i den tro at et velfungerende demokrati i det lange løp vil føre til ‘riktige’ beslutninger. Hva som avgjør om en beslutning er «riktig» eller ikke, og på hvilket grunnlag man skal avgjøre det, er det langt mer sjeldent at vi må befatte oss med.
I politisk dagligtale snakker man gjerne om «demokrati og menneskerettigheter», som om disse konseptene var uadskillelige. Man hopper glatt over at demokratiet enkelt kan brukes til å vedta lover som bryter både fundamentale og mindre fundamentale rettigheter. Videre glemmer man at et despoti i teorien kan vedta et lovverk som grunnfester de fleste av de samme rettighetene
Et godt eksempel på hvor galt det kan gå, finner vi i vår relativt nære historie, nærmere bestemt i steriliseringsloven som ble vedtatt på begynnelsen av 30-tallet og ikke avskaffet før utpå 70-tallet. Denne loven regulerte sterilisering etter samtykke, og den åpnet også for tvungen sterilisering av enkeltmennesker. Nå er omfanget av steriliseringspraksisen i Norge fra midten av 30-tallet og utover er svært godt dokumentert, og så vel erstatningskrav som offentlige unnskyldninger har fulgt i kjølevannet av offentliggjøringen av denne informasjonen. Det de lærde fremdeles strides om, er imidlertid hvorfor det skjedde. Paradokset historikerne står overfor er det følgende: Hvorfor ble de mest radikale (altså de lovene som i størst grad åpnet for tvungen sterilisering) steriliseringslovene, vedtatt i de tilsynelatende mest velfungerende demokratiske systemer man kjente til?
Man hopper glatt over at demokratiet enkelt kan brukes til å vedta lover som bryter både fundamentale og mindre fundamentale rettigheter.
For det var nemlig ikke bare i Norge at steriliseringslover ble vedtatt i mellomkrigstiden. Sterilisering var nær sagt på mote, og hyllet spesielt innen psykiatrien, som en plausibel kur mot opptil flere samfunnsonder, inkludert alkoholisme og schizofreni, som mange på den tiden mente var arvelig betinget. Og, med unntak av det som senere ble vedtatt i Nazi-Tyskland, finner vi de mest radikale lovtekstene i de tre skandinaviske landene, samt i Sveits, og til en viss grad i et par amerikanske delstater.
For å sette denne problemstillingen på spissen, kan vi sammenlikne steriliseringslovene i Norge og i Japan under keisertiden, altså før andre verdenskrig. Til tross for at man hadde et slags parlament som vedtok lover, var Japan på den tiden i alle praktiske henseende for en totalitær stat å regne, med sterk religiøs og ideologisk ensretting under en mektig eksekutiv keisermakt. Landet var også inne i en opprustningsfase. Likevel, til tross for alt dette, var altså bremseklossene mot tvungen sterilisering av enkeltmennesker, sterkere i det totalitære Japan, enn hva de var i det demokratiske Norge. Det faktum bør stimulere til ettertanke.
Det er heller ikke slik at den norske (ei heller den svenske eller danske) steriliseringsloven ble vedtatt av en liten gruppe politikere som kokkelerte det hele i hop i Stortingets skjulte korridorer, for så å tre loven nedover hodet på en forsvarsløs norsk befolkning. Snarere tvert imot, får man si, ettersom det var opp til lokale myndigheter å initiere en søknad om steriliseringstillatelse, noe de også gjorde villig vekk.
Steriliseringsloven er for lengst endret, og de fleste er enige om hvor grovt et overgrep mot et enkeltmenneske tvungen sterilisering faktisk utgjør. Men dette eksempelet tjener likevel til å minne oss på at demokrati i seg selv er ingen vidunderkur, og at en beslutning ikke nødvendigvis er akseptabel, selv den ble fattet på demokratisk grunnlag.
En stor politisk filosof, Alexis de Tocqueville, understreket faren for at et demokrati kan utvikle seg til det han kalte «majoritetens tyranni». Den samme de Tocqueville mente at et slikt tyranni var langt farligere enn andre tyrannier, blant annet fordi det er så vanskelig å opponere mot.
Kanskje hadde han rett i det. Samtidig har demokratiet åpenbart mange fordeler. Skjønt kanskje nettopp av den grunn, kan det kanskje være greit å huske på at et politisk system, demokratiet inkludert, aldri er bedre enn de menneskene som fyller det med mening. I Norge er det du og jeg.