Jeg skulle gå hen til noen venner, så gikk de bare vekk. Jeg følte «Hvorfor gjør de sånn? Hvorfor gjør de sånn?» Det var vondt. Det var som å bli slått i hjel.»

Med denne episoden fra skolegården beskriver en gutt på 16 år sine vansker. Han forteller at han gav opp andre og isolerte seg mer og mer, og søkte psykisk helsehjelp. Søsteren forteller om hjelpen broren fikk: «Han må snakke, han må finne ord, for gjennom det så finner han seg selv.., litt». Og hun forteller videre at han i møtene «snakket som jeg aldri har hørt han snakke før».

Som å bli slått i hjel

Alle går vi daglig ut og inn av små og store dialoger. Fungerer disse små og store møtene, da har vi det bra. Blir noe rart eller feil, merker vi det og prøver å fikse det. Guttens opplevelse i skolegården, minner oss om smerten som ligger i ikke å bli tatt i mot. Det var som å bli slått i hjel, sier han. For denne gutten var det et spørsmål om liv eller død.

De beveger seg til oss i håp om å finne bedre omgivelser og betingelser for et nytt liv. Også deres liv står på spill.

De siste ukene har store mengder flyktninger forlatt forhold som ikke var til å leve under. De beveger seg til oss i håp om å finne bedre omgivelser og betingelser for et nytt liv. Også deres liv står på spill. De er avhengige av våre svar. De er avhengige av at vi ikke snur dem ryggen. Alle er vi sårbare og avhengige av hverandre, om det er som gutten i skolegården, eller om det er som flyktningen som går gjennom Europa. Flyktningene henvender seg til oss og er avhengige av å få svar, vårt ansvar. Det er et spørsmål om liv eller død.

Sitatene fra gutten og søsteren er fra intervjuer gjort i forbindelse et doktorgradsarbeid om endringsprosesser i psykisk helsearbeid. Gutten og familien hans ble hjulpet gjennom det som kan omtales som «dialogisk praksis». Dette innebærer noe enkelt sagt at gutten, sammen med familie og sosialt nettverk, inviteres til en åpen dialog omkring det vanskelige.

Forståelse av virkeligheten

Dialogisk praksis er en måte å møte mennesker på der en ser på dialogene mellom oss som det «sted» som gir oss vårt liv, vår vitalitet og våre forestillinger. Det er dialogene som skaper oss, like mye som det er vi som skaper dialogene. Dialogen dreier seg kanskje ikke om å utveksle tanker og forestillinger som vi har med oss på forhånd, det er kanskje heller slik at våre forestillinger oppstår fordi vi er i dialog med andre. Vår opplevelse og forståelse av virkeligheten er avhengig av de ordene vi sammen finner for virkeligheten — i dialog.

Det er dialogene som skaper oss, like mye som det er vi som skaper dialogene.

Men - og dette er et viktig «men» - dialog og dialogisk praksis dreier det seg ikke bare om å forstå, om innsikt, om å begripe gjennom ordene vi finner- altså om hva vi tenker om virkeligheten og livet. Nei, dialogene er virkeligheten og livet. Dialogene vi deltar i er så mye mer enn snakkende hoder. Alle dialoger er på grunnleggende vis kroppslige hendelser. De er stemmer, toner, gester, blikk, lyder, pust, hjerter, lepper og øyne. Dermed blir det ikke bare våre forestillinger om verden som skapes i dialogene, men det blir slik at våre bevegelser og vår vitalitet, får sitt liv fra de dialoger vi deltar i.

Dialog og dialogiske praksiser er i disse dager utgangpunkt for en internasjonal konferanse som arrangeres i Kristiansand av Universitetet i Agder og Sørlandet Sykehus, sammen med et internasjonalt nettverk 23. - 25. september. Konferansen har fått tittelen «Listen to me! Humanizing human practices.» Forskere, praktikere og brukere fra ulike land og ulike felt samles for å dele erfaringer og for å utvikle nye måter å hjelpe på som spiller på lag med det mangfold av virksomme elementer som ligger i dialogene.

Personlige relasjoner

Hvordan disse dialogene ser ut, er imidlertid ikke bare et spørsmål om personlige relasjoner, det er også et spørsmål om politikk og sosial rettferdighet. Hva slags arenaer for sosial samliv er det vårt samfunn og vår kultur klarer å skape? I barnehagene, på skolene, i hjemmene, på arbeidsplassene. Hvordan er disse arenaene å leve på? Hvor finnes den urettferdigheten, den manglende gjestfriheten, som holder noen ute, nekter dem tid og rom, nekter dem stemme?

En stemme kan vi ikke eksistere alene. To stemmer er et minimum for livet.

Å få være en stemme som er velkommen blant andre stemmer betyr, som gutten minner oss om, liv og død for oss. En stemme kan vi ikke eksistere alene. To stemmer er et minimum for livet.

Flyktningene går gjennom Europa og håper på å bli gitt tid og rom til å leve. Gutten gikk hen til noen venner i skolegården og håpte på å bli gitt tid og rom til å leve. Tid og rom til å leve kan ikke tas eller erobres, det må gis oss av andre.

Gutten forteller oss i et senere intervju at han har fått det bedre. «Nå er jeg meg selv, jeg kan gå til de andre og de svarer meg bra. De sier ja, de sier ikke nei.» Han forteller oss at hans bevegelser og uttrykk må bli ønsket velkommen av andre. Det gjør også flyktningen som beveger seg mot oss nå. Det dreier seg om å ønske den fremmede velkommen.