Regjeringen Stoltenberg må stå bredbent i det politiske landskapet, det forstår alle. Det parlamentariske grunnlaget er spinkelt, den forrige regjeringens partier opererer fremdeles i sluttet orden og statsministeren er på førstereis. Bare det er nok til at Stortinget ikke bør provoseres i utide. Men samtidig må Jens Stoltenberg passe seg så ikke de lange linjene forsvinner av syne.Det var ikke for å føre sentrumspartienes politikk videre at Høyre innsatte Arbeiderpartiet i regjeringskontorene, det var fordi Høyre innså at Arbeiderpartiet var i stand til å gjennomføre en del tjenlige strukturendringer i det norske samfunnet raskere enn Bondevik og hans folk. I så måte var gasskraftsaken mer et symbol enn sakens kjerne.Verre blir det når vi kommer til en av de sakene som har fått oppslag denne uken, landbruksministeren Bjarne Håkon Hanssens ønske om å videreføre sentrumsregjeringens forslag om et ekstra bunnfradrag for bønder som bidrag til å senke matvareprisene. Da snakker vi om et tiltak som går i gal retning. Det kan være at det isolert sett gir et bidrag til å senke matvareprisene, men det har en uheldig effekt ved at det sinker overgangen til større enheter i landbruket, og det er usosialt ved at det lar en gruppe skatteytere slippe en byrde som vanlige lønnsmottakere må bære.Vi vil ha lavere matvarepriser, men det må skje gjennom en fortsatt rasjonalisering av matvareproduksjonen i Norge. Det trodde vi også regjeringen forstod. Vi trodde i vår enfoldighet faktisk at dette var en del av den moderniseringslinjen Stoltenberg snakket om da han presenterte regjeringens program. Vi hadde håpet at Hanssen i det minste kunne ha løftet litt av arven etter Brundtland-epokens store landbruksminister, Gunhild Øyangen.Derfor er vi nå spent på fortsettelsen. For det vil i hver eneste sektor stå kamp om midlene og om prioriteringene. Landbrukssektoren er ett eksempel, samferdselssektoren et annet. I forbindelse med regjeringsskiftet ble blant annet arbeidet med Nasjonal Transportplan stoppet helt i innspurten. Nå forventer vi en omarbeidet transportplan som følger opp Arbeiderpartiets tidligere kritikk av den forrige regjeringens arbeid.Det må blant annet bety en økt vilje til å satse på de viktigste og mest trafikkerte veistrekningene når planer legges og senere bevilgninger tildeles. Vi har et desentralisert bosettingsmønster her til lands, og det skal vi fortsatt ha. Men vi kan ikke samtidig planlegge som om neste generasjon innbyggere skulle finne seg til rette i et frilandsmuseum i nasjonal målestokk. Det vil den oppvoksende slekt aldri tilgi oss, og særlig ikke om oljeinntektenes bortfall rykket det økonomiske grunnlaget vekk under eksperimentet.