Så kan vi selvfølgelig hevde at å håpe en endelig fredsavtale der Jerusalems status også skulle avklares, var å håpe på det urealistiske.Tross alt må vi ikke glemme at vi har med en av de mest betente konflikter på den globale politiske scenen å gjøre. Derfor var det svært mye som måtte lykkes for president Bill Clinton og hans stab for at han skulle komme ut fra forhandlingene etter å løst det ingen hittil har klart, den gordisk knuten som hele Midt-Østen-konflikten representerer. Ser vi realistisk på det, er det større grunn til fortsatt glede over de tross alt overraskende innrømmelser som er kommet i forbindelse med den nå sju år gamle Oslo-avtalen, enn grunn til skuffelse over at det ikke umiddelbart vinnes enda mer terreng for fredens sak.I Midtøsten er fraværet av krig og voldshandlinger i seg selv en slags seier, mens en endelig fredsavtale kan ligge langt frem i tid. I mellomtiden tas de små skritt mot en mer stabil situasjon. Israelerne er ute av Libanon, mens Jordan og Syria har fått nye statsledere. Dette er alt forhold som bidrar til å skyve utviklingen i riktig retningProblemet for Yasser Arafat er at han ikke har all verdens tid. Utålmodigheten blant palestinerne er stor, de vil se resultater som raskt kan forbedre både deres sosiale og økonomiske stilling og deres politiske ambisjon om en egen stat. I så måte ligger det en forventning i forlengelsen av Oslo-avtalen som presser Arafat til resultater. Leverer han ikke, står han i fare for å miste autoritet i sitt eget folk. Det er nok av palestinske hauker som ønsker en hardere linje overfor Israel. Arafat er dessuten en gammel og syk mann som derfor må tenke på ettermælet sitt.Begge parter opplever nå at de står ved kjernepunktet, Jerusalems status. Både Israel og palestinerne har investert så mye nasjonal prestisje og knyttet så sterk religiøs og historisk identifisering til denne byen, at det er vanskelig å tenke seg hvordan en avtale som tilfredsstiller dem begge, i det hele tatt kan komme i stand. Spørsmålet er om noen av partene i det hele tatt kan mønstre ledere som med tilstrekkelig autoritet kunne få sine egne til å godta kompromisser om Jerusalems stilling.Men nå er i alle fall denne tanken sådd. Det er kanskje denne fredsrundens viktigste bidrag til prosessen videre. Så må palestinere og israelere forberede seg på det umulige: å finne frem til et kompromiss om Jerusalem. Hvor lang tid det vil ta å nå dit, er det ingen gitt å si. Men at det vil ta tid, bør vi alle belage oss på.