En annen meningsmåling gir KrF 6,9 prosent. Begge tallene er til fortvilelse for regjeringspartiet som må helt tilbake til 1995 for å finne tilsvarende lave målinger. Partileder Valgerd Svarstad Haugland kommenterte i går at hun tror KrF straffes for at de tar regjeringsansvar. Slik forklarte også Arbeiderpartiet sin store nedtur etter forrige Stortingsvalg, men denne forklaringen er langt mer sammensatt. Ifølge ekspertene er velgerflukten en protest mot høstens budsjettforhandlinger. KrF ville åpenbart ha en avtale med Arbeiderpartiet, men tapte kampen innad i regjeringen mot et langt tyngre Høyre. Saken føyer seg inn i et mønster der Kristelig Folkepartis kjernesaker forvitrer i politiske kompromisser med en høyreside svært mange i partiet til overmål vegrer seg kraftig mot. Her kan det synes som om partiledelsen har en annen oppfatning enn grasrota om hvem som skal være KrFs allierte. Den interne uenigheten om hvilken side KrF skal velge, skaper et inntrykk av et vinglete og profilsvakt parti. At regjeringen flørter med Fremskrittspartiet den ene dagen og Arbeiderpartiet den neste, er mer skadelig for KrF enn de andre regjeringspartiene. Først og fremst fordi KrF er det eneste partiet som har hatt reelle forventinger til et mulig budsjettsamarbeid med Ap. Tanken på dette har aldri gitt samme ressonans i verken Høyre eller Venstre.Den lett pinlige aksjonen der KrFs ordførere skulle overtale Aps lokalpolitikere til å presse Ap-ledelsen tilbake i forhandlinger med regjeringen, endte opp som en ren statuering av hvilken begrenset innflytelse KrF i realiteten har på regjeringens politikk. At partiet har statsministerposten, og dermed tvinges til å forsvare en politikk de egentlig er imot, gjør ikke saken bedre for KrF. I dagens situasjon ville det utvilsomt vært enklere for partiledelsen å roe gemyttene i egne rekker dersom Kjell Magne Bondevik ikke var regjeringens profilerte leder. Tidligere undersøkelser har vist at KrFs velgere ligger nær Arbeiderpartiet i spørsmål om velferd og økonomisk utjevning. Disse føler seg særlig sviktet over regjeringens manglende distriktspolitiske profil og vilje til å styrke kommuneøkonomien. At regjeringen nok en gang valgte å støtte seg til Fremskrittspartiet har falt store deler av KrF tungt for brystet. Krisemålingen viser med all tydelighet hvilken slitasje som kan oppstå i et parti som står med ett ben på høyresiden og det andre på venstresiden. KrF sitter tilbake med et grunnfjell på mellom fem og syv prosent, som til overmål føler at regjeringsmakten har kostet dem all gjennomslagskraft i hjertesakene. Med denne, for KrF, uvante uroen skal partiledelsen møte grasrota om et halvt år. Det går mot et spennende landsmøte i det ellers fredelige partiet.