Rivaliseringen mellom Arendal og Kristiansand har spilt seg ut med jevne mellomrom siden Kristiansand ble grunnlagt i 1641. Denne type konflikter er ikke uvanlige mellom nabobyer. I Norge fins det mange av dem; Ålesund mot Molde, Lillehammer mot Gjøvik, Bodø mot Tromsø, for bare å nevne noen eksempler. Også internasjonalt er det kjente fenomener; Göteborg mot Stockholm, Århus mot København og Haag mot Amsterdam. Konflikten mellom Arendal og Kristiansand skyldes altså ikke at sørlendingene er skrudd sammen på en annen måte i hodet sitt enn andre mennesker.
Nabokrangelens nærmest universelle karakter gjør den imidlertid ikke mindre irrasjonell. Det er så lett å se hva naboen har og ikke har, mens det er mye vanskeligere forstå en hel region i forhold til andre konkurrerende regioner. Med andre ord; Arendalittene kan se hva kristiansanderne har (og omvendt), men denne krangelen kan føre til at innsikten i hva sørlendingene generelt har og ikke har, blir borte.
Denne gangen, som så mange ganger før, er det forholdet mellom sykehusene i Arendal og Kristiansand som har kommet på dagsordenen. I utgangspunktet har strategiplanen for Sørlandet sykehus, som gjelder fram til 2013, lagt til grunn at de to sykehusene skal være likeverdige. Det er et vanskelig begrep, særlig fordi mange tror at likeverdige er det samme som like.
Rent operasjonelt kan det se ut som om sykehusets ledelse ønsker å drive de to sykehusene som det skulle være ett sykehus, med en optimal fordeling av funksjoner og spesialiteter, ut fra blant annet styrken i kompetansemiljøene. Det samlede pasientunderlaget (nesten 280.000 innbyggere) er stort nok til å drive det som i dag betegnes som spesialsykehus, men hver for seg har de to sykehusene for lite pasientunderlag. Den fysiske avstanden mellom de to er ikke stort større enn avstanden mellom sykehusene i hovedstadsområdet. Og avstanden mellom Kristiansand og Arendal er nøyaktig like stor som avstanden mellom Arendal og Kristiansand. Så det skulle i utgangspunktet ikke hindre en slik strategi. Sykehusdirektør Jan Roger Olsen har nok likevel fått erfare at det er som å balansere på slakk line. Det er blitt noen knall og fall.
Sykehusene er de største arbeidsplassene både i Arendal og Kristiansand. Det er derfor lett å forstå at både politikerne og offentligheten er opptatt av å beholde og utvikle sykehusene i sine byer. Det er imidlertid lett å glemme at dette ikke først og fremst handler om regionalpolitikk, men om helsepolitikk.
For Sørlandets vedkommende er helsepolitikkens mål å sørge for et best mulig tilbud til innbyggerne her i egen region. Det fins visst noen som tror at «small is beautiful» i spesialisthelsetjenesten. Slik er det ikke. Vi kommer for eksempel aldri dit hen at de aller mest spesialiserte tjenestene kan tilbys i denne lille landsdelen, men det er tatt mange skritt fremover når det for eksempel gjelder kreftbehandling. Og i helsepolitikken kommer vi nok til å se to parallelle utviklingslinjer:
•En utbygging av helsetjenesten i kommunene, slik det er lagt opp til i Samhandlingsreformen.
•En fortsatt utvikling av mer og mer avanserte spesialisthelsetjenester, som krever sterkere og mer spesialiserte fagmiljøer og et større pasientunderlag.
På kort sikt er nok derfor strategien med å drifte de to sykehusene som om det skulle være ett, det beste alternativet. Det krever imidlertid at det gjøres en ekstra innsats for å skape gjensidig tillit og utvikle felles mål i fagmiljøene ved de to sykehusene. En virkelig samordning og utviklingen av kvaliteten i spesialisthelsetilbudet i landsdelen vil nok imidlertid forutsette at det bygges ett sykehus for hele landsdelen, der også akuttsykehusfunksjonen samles.
I den gjeldende strategiplanen heter det at det er «urealistisk» å tenke seg et nytt sykehus for Sørlandet før 2030 – altså om 20 år. Hvis det er slik at landsdelen selv slår seg til ro med slike analyser, er den i sannhet utstyrt med saktmodighetens nådegave. Og da kommer det til å gå mye mer enn 20 år før et nytt sykehus står der. De som måtte tvile, kan jo bare spørre de fylkespolitikerne i Vest-Agder som gjennom generasjoner arbeidet for nytt sykehus i Vest-Agder. Og ingen må tro at etablering av sykehusregioner og helseforetak har ført til at beslutninger om sykehusutbygginger skjer i en rasjonell atmosfære av høgere matematikk og absolutt rettferdighet. Det finnes ingen belønning for de snilleste guttene og jentene i klassen når det gjelder tildeling av offentlige ressurser. Debatten om bygging av nytt sykehus i Buskerud kan være et lærestykke for dem som måtte være interessert.
At sykehusdirektør og styre i Sørlandet sykehus HF lojalt følger instrukser fra bråkrater og direktører i Helse Sør— Øst er én ting, men landsdelens politikere behøver ikke å ringe til Oslo for å legge planer for det fremtidige helsetilbudet på Sørlandet.
Men de vil kanskje heller krangle med naboen om fordelingen av spesialiteter enn å rette blikket fremover.