Trolig foreligger ikke det endelige resultatet fra onsdagens parlamentsvalg før lørdag. Etter at halvparten av stemmene er talt opp, ligger ANC an til å få rundt 65 prosent av stemmene. Det er en overveldende oppslutning, men mindre enn de to tredelene partiet trenger for å kunne endre grunnloven alene. Årene som har gått siden apartheids fall har med stor tydelighet vist at all makt korrumperer, også i Sør-Afrika. Derfor er det å håpe at ANC ikke får denne formen for absolutt makt.
Et annet gledelig utfall av valget er at Sør-Afrika igjen synes å få et stort opposisjonsparti. Democratic Alliance har røtter tilbake til det liberale, hvite opposisjonspartiet under apartheidtiden, og kan komme til å få opp mot en femdel av stemmene. Det vil i så fall bety en mer kraftfull opposisjon, til landets beste. I tillegg kommer en mindre opposisjonsparti som er basert på utbrytere fra ANC, med anti-apartheidveteranen Alan Boesak i spissen.
Et resultat langs disse linjer vil være en styrke for det sørafrikanske demokratiet. Og et viktig signal til mange andre land på det afrikanske kontinent. Med dette parlamentsvalget har Sør-Afrika nok en gang stått fram som et politisk eksempel til etterfølgelse for en verdensdel som i altfor stor grad fortsatt styres av despoter.
Det største spenningsmomentet fremover blir den nye presidentens demokratiske sinnelag. Jacob Zuma har vært anklaget for korrupsjon og voldtekt. Politisk har han profilert seg som en utpreget populist. Det inngir ikke tillit når en påtroppende president på valgarrangementer synger sanger der budskapet kan tolkes som en forherligelse av vold. Når han om kort tid inntar presidentkontoret, har Jacob Zuma mye å bevise.