De rødgrønne beholdt regjeringsmakten – med et skrik. Dersom Venstre hadde fått et par tideler ekstra oppslutning, ville det blitt annerledes. Da hadde de fått uttelling på utjevningsmandatene og hele bildet ville ha forandret seg. Hva slags regjering det hadde gitt, kan vel ingen si med sikkerhet.

På forhånd var det få som trodde at Venstre kunne falle under fire prosent, selv om oppslutningen på flere meningsmålinger var så lav at et fall under sperregrensen lå innenfor feilmarginene. For Lars Sponheim kom det tydeligvis som et helt personlig sjokk.

Selv om de rødgrønne beholdt stortingsflertallet, viser valget en høyredreining blant velgerne. Blant regjeringspartiene kommer det til uttrykk ved at SV tapte like mye som Arbeiderpartiet vant. Venstre og Kristelig Folkeparti tapte på bekostning av fremgang for både Fremskrittspartiet og Høyre. Dette føyer seg inn i et bilde av høyredreining i politikken over hele Europa.

Et av de trekkene ved stortingsvalget i 2009 som sikkert vil bli drøftet i lang tid fremover, er den lave fremmøteprosenten. Omtrent en firedel (24,4 %) av dem som har stemmerett satt hjemme. Det er den laveste valgdeltakelsen siden 2. verdenskrig. Ved kommune— og fylkestingsvalgene har fremmøtet vært enda lavere og har vist en fallende tendens over lang tid.

Et høyt fremmøte er ikke uten videre et sunnhetstegn i et demokrati (det kommunistiske Sovjet-Samveldet hadde for eksempel nærmere 100 % valgdeltakelse), men det er likevel all grunn til å diskutere demokratiets vilkår i Norge

Det er også andre tegn på fremmedgjøring i forhold til det norske styringssystemet. Over en femdel av velgerne (22,9 %) slutter opp om et parti som står i grunnleggende opposisjon til det etablerte politiske liv og hevder at det representerer «folk flest» i forhold til den «politiske eliten». Sånn sett er det ikke rart at den «politiske eliten» har mistillit til Fremskrittspartiet.

I teorien skal de politiske partiene være et bindeledd mellom velgerne og de valgte. Gjennom nominasjonsprosesser og utformingen av politikken skal brede lag av folket trekkes med i både personvalg og politikk. Det er imidlertid stadig færre som er medlemmer av de politiske partiene. Så sent som i 1980 var 21 % av alle menn og 12 % av alle kvinner medlemmer av politiske partier. I 2004 gjaldt det bare 9 % av alle menn og 6 % av alle kvinner. Hvis vi forutsetter at om lag en tredel av medlemmene er aktive, er det bare 2-3 % av befolkningen som deltar i disse prosessene.

De politiske partiene kan derfor utvikles til demokratisk staffasje. Politikkutformingen er ofte en «ovenfra og ned»-prosess, der partienes ledelse kommuniserer sine standpunkter til medlemmene. Og rekruttering til storting og kommunestyrer kan bli selvsupplerende prosesser i små politiske eliter. Partienes landsmøter er ikke lenger reelle politiske verksteder, men er regissert som en del av markedsføringen av de politiske partiene.

De profesjonelle lobbyistene spiller en stadig viktigere rolle i den offentlige diskusjonen og påvirkning av politiske beslutninger kan kjøpes for penger. Sterke interessegrupperinger bruker betydelige ressurser på å skaffe seg politisk innflytelse. Det er hevet over tvil at deler av dagsordenen for valgkampen er resultat av systematisk arbeid fra kommunikasjonsbransjen for å sette egne saker på dagsordenen. Pengeseddelen kan bli like viktig som stemmeseddelen. Jeg kan ikke huske at milliardærene noen gang har spilt en så viktig rolle i en valgkamp og til og med er blitt tatt på alvor.

Også politikernes arbeidsvilkår har vært med på å svekke tilliten til de politiske liv. Det ville være dumt å undervurdere den langsiktige betydning diskusjonen om stortingspensjonene har hatt for tilliten til det politiske livet i Norge. Dersom det skapes inntrykk av at politisk karrière drives av private økonomiske hensyn, legges grunnlaget for politikerforakt. I Storbritannia har offentliggjøring av forhold rundt parlamentsmedlemmenes dekning av utgifter til bolig ført til en alvorlig tillitskrise i forholdet mellom politikerne og velgerne.

Både det fallende fremmøtet ved valgene, fremveksten av et stort populistisk protestparti, kommunikasjonsbransjens sterke rolle i samfunnsdebatten og det fallende medlemstallet i partiene gir grunn til å diskutere sunnhetstilstanden i det norske demokratiet. Det nytter ikke å legge skylden på folket.

Dersom de etablerte politiske partiene skal beholde sin styrke, er de nødt til å ta slike diskusjoner. Svaret på disse diskusjonene er ikke først og fremst mer penger til de politiske partiene og flere profesjonelle rådgivere til politikerne. Snarere tvert imot. Slike diskusjoner kan være ubehagelige, fordi de i særlig grad berører ledelsen i de politiske partiene. Det er de som må utvikle strategier som kan redusere den fremmedgjøringen store grupper i folket føler i forhold til de politiske partiene. Norge er fortsatt et sterkt og sunt demokrati, men det er noen av symptomer på svekkelse ingen kan overse.