Operasjon Almenrausch er historier i skyggen av ”Den gode (krigs)Historien”. Samtidig er Operasjon Almenrausch historier om hvordan historie aktivt gjemmes og glemmes bak nettopp denne historien.

Enkelte ganger er det grunnlag for å spørre — for selv å svare; hvem har hørt navnet Operasjon Almenrausch? Hvem forbinder noe med navn som Samuel Titlestad, Olaug Karlsen eller Monthy Røse? Jeg våger påstanden; ytterst få.

Sorte hull på et kart over et lands nære forhistorie er interessante på to måter. For det første fordi vi forblir i uvitenhet, for det andre fordi det reiser spørsmålet om hvorfor slike hull oppstår – hvor ”feilen” så å si ligger. Dette siste blir særlig virksomt når kartet er ment å dekke et terreng som – kanskje mer enn noe annet – har vært trålet og gjennomsøkt av gode nordmenn i 60 år; den norske motstandskampen under andre verdenskrig.

Dypt nede, under den heroiske kampen mot okkupasjonsmakten, ligger det fortsatt hunder begravd. Teateroppsetningen Operasjon Almenrausch er et forsøk på sporing av én slik hund.

”Hvis et tre faller i skogen – og ingen hører det – lager det da lyd?” (George Berkeley)

En gang sist på 90-tallet dør en gammel mann i Bergen. Om alt hadde gått slik det lå an til ville det være alt; sorg fra de nærmeste over et tapt liv, et kort vakuum rundt en stille begravelse, og så – like uunngåelig – hverdag. Det som her gjenstridig skiller væren fra intet er et maskinskrevet dokument som ligger igjen; langt, men ikke avsluttet – fortettet, men ikke avrundet – ukjent, men ikke utilgjengelig. Med én finger har den slagrammede veteranen og kommunisten Samuel Titlestad møysommelig hamret inn et materiale over et ukjent landskap – et sort hull – i en norsk historie og dermed også i den norske hukommelsen.

Titlestads fragmenter er enestående fordi de – i ett levd liv – fikserer og komprimerer et materiale som samtidig er episk storslått, dramatisk fortettet og politisk potent inn til det uvirkelige. I sentrum står ”Operasjon Almenrausch”, den tyske okkupasjonsmaktens største operasjon mot norsk motstandsbevegelse overhodet, en operasjon som er fortiet i norsk historieskrivning, kan hende fordi den nettopp ikke rommer kampen mot Milorg eller mot ”Gutta på skauen”, men er fortellinger om Josef Terbovens massive storming av kommunistlederen Peder Furubotns skjulte forlegning i Østre Slidre 1944. I seg selv viser dette seg å være et drama av fryktelig karakter. Kamp på liv og død, sett innenfra – fra den halsbrekkende flukten som reddet Titlestad og Furubotn fra tortur og henrettelse, men som samtidig sendte hans unge kjæreste med dekknavnet ”Britt” i fanget på hvitkledde tyske soldater. Begge to forteller – hver for seg – ulikt; to stemmer om én hendelse som svært få vet om til nå. Stemmer vi aldri fikk høre blir virkelige og viktige i dette materialet: Kjempende ungdom som møter døden i 20års alderen. Mennesker som i fem år lever et intenst liv i skjul i hemmelige samfunn under konstant trussel om opprulling, tortur og avrettelse. Tillit og svik, konspirasjon og sabotasje, erotikk og sjalusi – alt bakenfor horisonten av den kollektive norske hukommelse.

Med kommunistenes motstandskamp åpnes et kapittel av død og tortur: I skyggen av Max Manus finnes for eksempel brevet den 20 år gamle Asle Grepp – tatt til fange under Almenrausch – skriver til sin mor, natten før henrettelsen:¿.

Rammehistorien baserer seg på Titlestads egen, fra han i 1940 er med på å å bygge opp en motstandsbevegelse rundt Peder Furubotn, via kampene i byene og i høyfjellet, til fortielse og fornedrelse i det sosialdemokratiske etterkrigs-Norge. Samtidig blir dette et oppsiktsvekkende dokument om kampene i og om motstandskampen, om splittelse og samlingsforsøk på venstresiden, om den norske McCarthyismen – fra den var bevisst (1945-1985) og til den ble ubevisst (1989-?).

Materialet rommer også en kjærlighetshistorie av noe nær filmatiske proporsjoner: Den unge AUFer med dekknavnet ”Britt” (født Olaug Karlsen) ankommer kommunistenes forlegning på Golfjellet i 1942 og innleder et upopulært men intens forhold til sikkerhetsansvarlige Samuel Titlestad, et forhold som skal komme til å vare nesten livet ut. Det ingen – verken elskeren eller (dagens) norske offentlighet – vet om, er at den unge kvinnen bærer på et oppdrag fra sovjetisk etterretning. Hun er sendt fra Sverige med våpen, spionutstyr og tusenvis av kroner sydd inn i kåpeforet med oppdrag om å aktivere den ”sovende” sovjetagenten Marie Quisling som på 20-tallet hadde infiltrert Nansens (og Quislings) humanitære forlegning i Ukraina. Dersom oppdraget mislykkes lyder ordren å – med den kommunistiske motstandsbevegelsens hjelp – likvidere Marie Quisling. Slik veves et flettverk av parallelle historier som til sammen fortetter levd liv og konkrete dramatiske hendelser med overordnede verdenshistoriske spenninger og bevegelser på.

Ved siden av det dramatiske og spenningsfylte, bak det historisk og politisk ekstraordinære ved Titlestads materiale, har historiene tragedien som samlende grunntone. De to Titlestadenes kamp blir etter hvert til en flerfrontskrig som gjør situasjonen umulig: Vinnerne fra maidagene 1945 blir taperne når varm krig mot 50-tallet blir til kald krig og den ideologiske splittelsen på venstresiden blir til reell splittelse mellom arbeiderpartiets absolutte makt og de moderate kommunistenes absolutte avmakt. Med denne avmakten ender soldatparet Titlestad sin heroiske tragedie.