I går vedtok Aps sentralstyre en hybrid av en statskirke. En kirke som ikke er forankret i, og begrunnet som, et trossamfunn, men som skal fylle en funksjon som en offentlig omsorgstjeneste under statlig kontroll.
Sentralstyrets kirkevedtak er en eksersis i prinsippløshet som bare et politisk parti som har et instrumentelt forhold til religion og tro, kan få seg til å vedta.
På den ene siden fjerner man den evangelisk-lutherske troen som statsreligionen fra Grunnloven og erstatter den med en «verdiparagraf» som skal være ikke-diskriminerende i forhold til andre trossamfunn og livssyn.
På den andre siden beholder man en grunnlovsforankret statskirke. Den stat som skal være verdinøytral i livssynsspørsmål skal samtidig styre en bestemt religion.
Den trosnøytrale staten skal være kirkestyre for den evangelisk-lutherske kirke, som man ved et kosmetisk grep har fjernet som statsreligion.
Rent logisk og prinsipielt henger ikke dette på greip. I denne saken har Arbeiderpartiet dyrket prinsippløshet som prinsipp.
Og resultatet er blitt en statskirke «light», som skal leve på det statlige kirkestyrets nåde. Det vil si kirkeministeren og de regjeringsmedlemmer som er medlemmer av statskirken. Teoretisk kan det tenkes at en gang, i en ikke alt for fjern fremtid, er det kirkestatsråden og tre-fire statsråder som tilsetter biskoper i Den norske kirke.
Kirken som trossamfunn har ikke streifet Sentralstyrets oppmerksomhet. Det er styringen av statskirken som samfunns— og velferdsinstitusjon som er deres anliggende. I rollen som åndelige teknokrater.
Som om det gjaldt styringen og organiseringen av Statoil og Hydro.