Barn i Agder må i gjennomsnitt måtte vente i 67 dager fra en anmeldelse av vold og seksuelle overgrep til de blir avhørt. Dette er uakseptabelt! Dette er brudd på reglene i norsk lov. Straffeprosessloven krever at såkalte dommeravhør av barn under 14 år skal foretas innen 2 uker (§249, 4 ledd), dersom det ikke er særskilte grunner til forsinkelser. Ifølge Barnehuset i Kristiansand (Årsrapporten 2010) begrunnes overskridelser av fristen sjelden konkret. Det vanlige er at dommeren kun protokollfører at forsinkelsen skyldes «etterforskningsmessige hensyn». Uavhengig av hva disse hensyn måtte være, er de på kollisjonskurs med de hensyn som bør tas til barn som uforskyldt er havnet i denne situasjonen.
Regjeringen skal ha ros for å ha initiert en rekke tiltak for å heve kvaliteten på arbeidet til politi— og rettsvesen i saker med vold og overgrep i nære relasjoner. Opprettelsen av Barnehusene flere steder i Norge er ett av satsingsområdene. Årsrapportene fra 2010 vitner dessverre om at det er flere problemer som må løses før Barnehusene kan fungere etter hensikten. Fjorårets overtredelser er nemlig ikke enestående på landsbasis. Gjennomsnittet fra anmeldelse til dommeravhør i Barnehuset i Bergen var 32 dager, på Hamar 56 dager, i Oslo 49 dager, i Tromsø 33 dager, i Sør-Trøndelag 67 dager, Nord-Trøndelag 31 dager.
Det finnes antakelig flere grunner til at fristene ikke overholdes. Det er mulig at grunnene er akseptable sett fra et juridisk perspektiv. Sett fra foreldrenes ståsted gir imidlertid ventetid betydelige tilleggsbelastninger. Gjennom min erfaring fra arbeid med overgrep og fra mitt pågående doktorgradsarbeid har jeg fått innsikt i hvordan mistanker om seksuelle overgrep ryster de familier som opplever det.
De lever i uvisshet på om barnet er misbrukt. De lever ofte med store familiekonflikter fordi noen «tror på» barnet eller den som har kommet med mistanken, mens andre «tror på» uskylden til den mistenkte. Alle spørsmål blir ytterligere satt på spissen dersom den mistenkte er en av foreldrene. Er det lov å nekte den mistenkte samvær med barnet? Hva skal man si til de ansatte i barnehagen, til venner og familie? I tillegg kan det være svært utfordrende å leve med et barn som venter på dommeravhør. En mamma fortalte til NRK Hordaland: «Hun sliter med mareritt om natten. Hun svetter. Jeg skifter sengetøy tre-fire ganger i uken. Hun bærer tydelig preg av at det er noe som har skjedd.» Det hadde gått sju uker siden fireåringen fortalte hva den voksne mannen hadde gjort. Saken ble umiddelbart meldt til politiet. Jenta hadde ennå ikke fått forklare seg i dommeravhør.
Sett fra barnets perspektiv innebærer en lang ventetid på dommeravhør at både den psykologiske utviklingen og rettssikkerheten er i fare. Barn som er utsatt for vold eller seksuelle overgrep fra nære mennesker, er redde for konsekvensene av å fortelle om hva som er skjedd og om hvem som har forgrepet seg. Dersom barn opplever at det er reelt beskyttet, øker sannsynligheten for at de tør å dele sine erfaringer med voksne.
Når lang ventetid før dommeravhør avholdes, kombinert med mangel på bruk av varetekt i overgrepssaker, er det ytterligere grunn til å hevde at rettssikkerheten for disse barna er for dårlig. I en reportasje på Tv2 nyhetene 15. mai i år fikk vi informasjon om at kun 1 av 45 mistenkte i overgrepssaker varetektsfengsles. (Til sammenligning: tallene for mistanker om innbrudd 1 av 30 og i narkosaker 1 av 3). Vegringen mot bruk av varetekt i volds- og overgrepssaker betyr at en rekke mistenkte i saker der den fornærmede er barn, har mulighet til å intensivere påvirkningen av barnet etter anmeldelse.
På den andre siden må det tas høyde for at den mistenkte kan være uskyldig. Feilaktige mistanker innebærer store problemer for både barnet og den mistenkte. Når dommeravhør av barn utsettes i ukevis, vil det ta lengre tid før situasjonen kan avklares. I tillegg vil unødvendig ventetid på dommeravhør gi rom for spekulasjoner om hvorvidt noen har påvirket barnet til å fortelle usannheter. Dermed kan mistenktes forsvarer med styrke hevde at troverdigheten til barnet er juridisk svekket.
Tregheten i offentlige virksomheters behandling av overgrepsmistanker er urovekkende uansett om det gjelder politi- og rettsvesen eller barnevern, skole, barnehage og ulike deler av helsevesenet. Tregheten kan få katastrofale følger for barn som lever med vold og seksuelle overgrep. Kunnskapen fra forskning på barn utsatt for relasjonstraumer gir ingen grunn til å bagatellisere risikoen for at overgrepsutsatte skal få psykiske og fysiske plager.
Det er derfor behov for kvalitetsheving av innsatsen for barn i en rekke virksomheter. Nå gjelder det overholdelse av tidsfrister for dommeravhør. Ifølge nrk.no er barneombud Reidar Hjermann alt annet enn fornøyd med situasjonen i dag. Fra samme kilde kommer det fram at leder av Barnehuset i Bergen er uroet over at fristen blir brutt om og om igjen.
Hva mener Justisministeren? Ledelsen i politi- og rettsvesen? Våre folkevalgte? Hva mener de lokale byråkrater og politikere om situasjonen i vår region? For oss som har jobbet innenfor dette fagfeltet de siste årene, fortoner det seg underlig at Agder politidistrikt er «verst i klassen» når vi her i regionen har hatt «et forsprang» på andre regioner med tanke på tverretatlig kompetanse og samarbeid. Hvem er det som hindrer at barns lovmessige rettigheter overholdes? Hva gjøres for at disse lovbruddene stoppes?
Jeg utfordrer – på vegne av over 13.300 personer, organisasjoner og fagforeninger som har underskrevet kravene på www.reddesmå.no – og venter på svar: Hvor mye er et barneliv verd?
Kronikken er forkortet. Red