Slik kan mediebransjens utfordringer beskrives gjennom ett enkelt spørsmål. Mediehus over hele verden kappes nå om å finne fram til det beste svaret på dette spørsmålet. Leserne ønsker tilgang til mer av papiravisens innhold digitalt, og flere og flere gir uttrykk for at det er de villige til å betale for.

Ulike modeller for å ta betalt for innholdet på digitale flater lanseres nå i høyt tempo, særlig i USA. Men også i Norge skjer det mye, og 2012 og 2013 blir år hvor mediene vil eksperimentere mye med betalingsløsninger på nettavisene.

Fædrelandsvennen utfordres også av nye leservaner og ny teknologi. Vårt svar på dette skal handle om å styrke kvaliteten på innholdet vårt og tenke offensivt på hvordan vi kan bruke ny teknologi på å møte flere lesere.

Leseren jeg fikk spørsmålet fra er en samfunnsinteressert mann i 50-årene. Han beskriver i e-posten hvordan hans bruk av medier har endret seg. Han reiser mye og derfor blir papiravisen uaktuell, gir han uttrykk for. Samtidig mener han vårt digitale tilbud er for dårlig på to områder. Den tekniske funksjonaliteten (tilgjengeligheten) er ikke god nok, og han er også misfornøyd med at det er mye av innholdet fra papiravisen han ikke får tilgang til på nettavisen vår.

Beskrivelsen er riktig, og det sier seg selv at slik kan vi ikke ha det, verken vi som produserer innholdet eller dere som leser det. I Fædrelandsvennen tror vi svaret ligger i å gjøre alt innholdet vårt tilgjengelig på alle plattformer (nettavis, lesebrett og mobil i tillegg til avis). Det betyr at vi planlegger å utvide abonnementsmodellen vår til å inkludere digitale kanaler som igjen betyr at abonnentene selv kan bestemme hvilken plattform hun eller han vil lese innholdet vårt på.

Hvis du er abonnent på Fædrelandsvennen i dag får du papiravisen levert hjem til deg og noen fordeler på kjøpet. I den nye modellen vil du selvsagt fortsatt få avisen levert hjem til deg, men abonnementet blir utvidet til å gjelde alle kanaler og inneholde flere fordeler. Mange vil med rette kunne hevde at slik burde det vært for lengst, men grunnen til at det ikke er slik, er at nettavisen vår er åpen og gratis tilgjengelig for alle.

Slik vi gjør det i dag , betyr det at det er mye av innholdet fra papiravisen som ikke publiseres på nett. Det skulle også bare mangle, siden papirleserne faktisk betaler for innholdet, mens nettleserne ikke gjør det. Problemet er bare at nye medievaner til mange av våre lesere sprenger selve fundamentet for denne modellen. Leserne våre vil ha tilgang til den journalistikken de har betalt for på flere plattformer enn avis. Og det skal de få.

Og dermed er vi på vei mot en annen revolusjon i mediebransjen. Vi kan ikke fortsette med å gi bort innholdet vårt gratis på nett. Som nevnt er mediehus verden over nå i gang med å teste ut betalingsløsninger på nett, og i løpet av neste år vil du møte såkalte betalingsmurer på mange nettaviser. I Fædrelandsvennen tenker vi slik: De som er abonnenter skal få mer, de som ikke er abonnenter får mindre. Vi vil fortsatt ha en åpen nettavis, men den vil skille tydelig mellom abonnenter og ikke-abonnenter i den forstand at abonnentene vil få tilgang til mye mer innhold.

Papiravisen er fortsatt flaggskipet til Fædrelandsvennen og vi tror det vil være slik lenge. Papiravisene står fortsatt sterkt i Norge og spiller en betydelig rolle i folks liv. Til tross for raske digitale medier og en enorm tilgang på nyheter fra hele verden, holder papiravisene stand. En av grunnene til det er folks behov for et redigert produkt, et produkt som oppsummerer døgnet, som har en start og en slutt og som har som ambisjon å analysere, forklare og dokumentere viktige ting som skjer i samfunnet. Det er altså ikke grunn til å frykte at papiravisen svekkes av satsingen på digitale kanaler.

”Det er interessant å legge merke til at det nettleserne våre savner mest, er mer stoff fra papiravisen

Eivind Ljøstad, sjefredaktør

Samtidig ser vi at vi må ta hensyn til de nye medievanene for å nå ut til særlig yngre generasjoner. Skal vi som avis ivareta vårt samfunnsansvar så må vi sørge for to ting: At det er tilgang til innholdet vårt på alle plattformer og at kvaliteten på vår journalistikk er så god at det er vilje til å betale for den.

Fædrelandsvennen har opplevd et betydelig fall i opplaget de siste årene. Det er vi selvsagt ikke fornøyde med. Det er ulike grunner folk oppgir når de forklarer hvorfor de sier opp avisen, men hovedårsaken er nye medievaner.

Dette må vi ta på alvor og det er derfor vi nå jobber med å lansere en ny abonnementsmodell på nyåret. Det er interessant å legge merke til at det nettleserne våre savner mest, er mer stoff fra papiravisen. Hovedproduktet vårt står altså sterkt, men det skorter på tilgjengeligheten for mange lesere. Med det utgangspunktet ser vi positivt på fremtiden. Vi tror at gjennom å bevare og utvikle papiravisen, og gjøre innholdet herfra tilgjengelig også digitalt, vil vi møte behovene både til dere som vil ha en best mulig papiravis og dere som helst vil lese dette stoffet på nettet, på mobilen eller på lesebrett.

Analysebyrået TNS Gallup lanserte nettopp rapporten «Den norske husholdningens medieutgifter» (www.tns-gallupp.no). I denne undersøkelsen har de spurt om folk er villige til å betale for papiravisenes nettutgaver. Svarene er oppløftende sett fra mediebransjens side, særlig for oss som jobber lokalt og regionalt. Jo mer lokal avisen er, jo større betalingsvilje er det, kommer det fram i undersøkelsen. 43 prosent svarer at de «vil» eller «vil kanskje» betale for å få tilgang til sin lokalavis på nett. Til sammenligning er tallet for VG 27 prosent.

Hvor høy denne betalingsviljen er , vil mange aviser søke å få svare på de kommende årene. For Fædrelandsvennen er vi ydmyke i forhold til det vi tror er avgjørende: Kvaliteten på vår journalistikk. Vi må sørge for at vi har ressurser til å levere den beste nyhetsjournalistikken på Sørlandet og de mest innsiktsfulle analysene av samfunnstrekkene i vår region. Vi må være våre leseres vaktbikkje mot autoriteter og byråkrati og vi må oppleves som nyttige for folk der de bor. Klarer vi det, tror vi leserne våre er villige til å betale for innholdet vårt.

Tilbake til leseren som jeg startet med å referere. Han avsluttet e-posten slik: «Fvn har ikke det jeg faktisk er villig til å betale for! Det vil si en elektronisk utgave med et brukervennlig brukergrensesnitt som gir meg tilgang til redaksjonelt stoff, kronikker, samfunnsanalyser og «innspill til innsikt». Når kan jeg «få lov til» å betale for det? Jeg håper det kommer, men enn så lenge er jeg ikke lenger abonnent.»

Jeg tror mange tenker som han. Spørsmålet er ikke om man skal betale, men hva man betaler for.