Det er nyttårsaften, og for mange innebærer det hygge med god mat og drikke. Men mange har helt andre planer for i morgen. I morgen – da skal vi begynne et nytt og bedre liv! Da skal vi begynne kampen for å nå målsettinger som vektreduksjon, bedre form eller røykestopp. Det er som om førstesiden i den nye kalenderen gir motivasjon til å gyve løs på langsiktige mål som krever innsats og viljestyrke for å nås.

Men hvorfor vil vi ikke begynne i dag? Hvorfor tenker vi at det blir så mye lettere å gi avkall på fristelser 1. januar eller neste mandag, enn det er i dag?

Økonomiprofessor David I. Laibson fra Harvard Universitet i USA har arbeidet sammen med hjerneforskere for å finne ut av dette. I sin nylige «2010-11 Mind Brain and Behavior Distinguished Harvard Lecture» beskriver Laibson vår indre kamp mot fristelser som en kamp mellom to deler i hjernen. Den ene hjernedelen er utålmodig og dominerer når vi tenker på det vi kan få her og nå. Den andre delen er tålmodig og tar over når vi tenker på fremtidige konsekvenser av det vi gjør. Disse to delene av vår hjerne vurderer det samme valget på helt forskjellig vis, som valget mellom en kake nå eller vektreduksjon. Det er i denne forvirringen at den paradoksale atferden oppstår: Vi gjør ting vi hadde bestemt oss for ikke å gjøre.

Som økonomer flest bruker Laibson begrepet rente for å forklare hvorfor vi tror alt vanskelig blir lettere i morgen. Gjennom studier der man har brukt hjernescanning mens folk har foretatt valg, har han regnet ut hvilken rente hjernen bruker når glede med en gang sammenlignes med glede i fremtiden. I en av studiene fikk en gruppe personer valget mellom et gavekort verdt 20 dollar som de kunne få om en måned, og et gavekort verdt 30 dollar som de kunne få om to måneder. De fleste valgte gavekortet verdt 30. En annen gruppe fikk det samme valget, men her forskjøv man tidspunktene for når gavekortene ble delt ut. Denne gruppen kunne velge mellom å få gavekortet på 20 dollar nå, eller gavekortet på 30 dollar om en måned. I denne gruppen valgte de fleste gavekortet på 20 dollar som de kunne få med en gang. De som kunne få noe med en gang, var altså ikke like villige til å vente en måned for å få 10 dollar ekstra.

Analyse av hjerneaktiviteten viste at ulike deler av hjernen var aktive hos disse to gruppene når de valgte gavekort. Hos gruppen som kunne få et gavekort med en gang, var den utålmodige delen av hjernen, det såkalte mesolimbiske dopaminsenteret, mer aktiv enn hos gruppen som kunne få et gavekort først om en måned. Det er i denne hjernedelen belønningssystemet befinner seg. Laibson beregnet at i denne hjernedelen brukes en meget høy rente. For eksempel fant han at tørste individer synes et glass juice tilgjengelig om 5 minutter kun er halvparten så mye verdt som et glass juice nå. Det betyr at en fremtidig belønning må være svært stor for å oppfattes som like god som noe en kan få med en gang. Den tålmodige delen av hjernen bruker derimot en meget lav rente. Denne delen av hjernen vurderer nåtid og fremtid ganske likt og utgjør fornuften som forteller oss at vi ikke bør ta mer kake, da det vil gi uønskede utslag på midjen.

Laibson viser til mange studier som viser samme fenomen: Vi ser på nåtid og fremtid forskjellig. Studenter velger humor og spenningsfilmer i dag, mens de planlegger å se mer sofistikerte filmer neste uke. Når neste uke kommer, velger de humor— og spenningsfilmer igjen, til tross for sine planer om noe annet. I en nederlandsk studie fant man at 74 % av arbeiderne i en bedrift sa de vil spise frukt som snacks neste uke, men når neste uke kom, valgte 70 % likevel sjokolade. Dette er små hverdagssituasjoner vi alle kjenner igjen. Og ny forskning viser altså at det skyldes at vi har en hjerne som ikke tenker konsistent. Her-og-nå-fristelser forkludrer planene våre.

Det er lett å se hvordan ulike markedsaktører tilpasser seg for å appellere til de to delene av hjernen. Mat, og særlig rask mat, tilbys overalt. Lukt brukes for å vekke oppmerksomheten, og tilfredsstillelse loves nesten umiddelbart. Tilbud som «Kjøp nå, betal siden» er også laget for å tekkes den utålmodige delen av hjernen. Det er vanskelig å stå imot fristelsene. På den andre siden finnes det en milliardindustri som tilbyr hjelp til å motstå dem. Vår tålmodige hjernedel trenger hjelp til å beholde kontrollen. Slankeklubber, slankemidler, treningsklubber og personlige trenere er god butikk. Overfloden av tilbud vi omgis av daglig, har skapt et voksende marked for hjelp til selvkontroll. Mange vil binde seg til langsiktige målsettinger og innser at egen viljestyrke ikke er nok. Derfor betaler de for hjelp til å gjøre det de helst vil.

I mange land pågår debatten om dette er en kamp som kan overlates til det enkelte individ og til de frie markedskreftene. Mestrer vi markedets spill, der vår forvirring om egne ønsker blir utnyttet så langt som mulig? Statistikk viser at fedme er den største trusselen mot helse på verdensbasis. Og antallet personer med overvekt øker så hurtig at det er klassifisert som en epidemi. Livsstilssykdommene utgjør allerede en stor økonomisk belastning for vårt helsevesen, og prognosene sier at kostnadene vil bli mye større i fremtiden. Overvekt og fedme øker sannsynligheten for en rekke sykdommer. Dette er uheldig for den enkeltes velferd, og i tillegg er det en stor økonomisk belastning for samfunnet. Derfor diskuteres restriksjoner på markedsføring og skattlegging av usunn mat. Helseargumentet tilsier at mattilgang bør reguleres på lik linje med sigaretter, alkohol og gambling.

Så nyttårsforsetter om bedre helse er viktige ikke bare for en selv, men også for samfunnet. Og enda viktigere er det at vi klarer å holde dem. Statistikken viser dessverre at flertallet ikke gjør det. Vi har oddsene mot oss. Kanskje vi i år derfor bør ha et tilleggsforsett: I år skal vi hjelpe andre med å holde forsettene sine. Vi skal ikke friste med sofakvelder, snacks og fet mat, men heller invitere på en kveldstur eller enkel kopp te. Og samtidig bør sangen til Stanley Jacobsen legges om. Fra i morgen skal vi synge: «I morgon, i morgon, men også i dag!» Det er i nåtiden den viktige kampen foregår. Men la oss tenke mer på det i morgen … Godt nytt år!