Det er på tide at politikerne i landsdelen gjør mer enn å toe sine hender, og Ropstad skal ha ros for initiativet.

Siden 1990-tallet, da rapporten «Surt liv på det blide Sørland» ble lagt fram, har politikerne vært klar over utfordringene, men har foretatt seg lite. Enkelte av dem benektet virkelighetsbeskrivelsen, og tviholdt på selvforståelsen av Sørlandet som idyllens og smilets landsdel. Slike holdninger har i ettertid stått i veien for målrettet handling.

Mens andre fylker har satt i verk en rekke tiltak for å få bukt med tilsvarende problemer, har Sørlandet utviklet en dårlig samhandlingskultur og en slappere praksis med å uføretrygde unge mennesker. Dette er blant årsakene til at landet troner på uføretoppen for unge, påpeker Agderforskning og UiA.

Ropstads ønske om å få sørlandsproblemene inn på statsbudsjettet på linje med levekårsproblemene i Finnmark og Groruddalen i Oslo er en flott visjon. Men for å få det til, kreves det nok en mer planmessig tilnærming enn Ropstads strategi om å oppfordre ordførere, fylkesting og kommunestyrer til å tydeliggjøre hvor de trenger drahjelp.

Før Sørlandet kan få penger, trengs en overordnet oversikt over problemene. Dernest trengs en strategi for hvordan landsdelen konkret vil jobbe dersom vi får midler. I dag fins det allerede en skog av ulike prosjekt rettet mot disse utfordringene, men ingen vet om de virker eller hvilken virkning de har. Heretter blir det viktig å gjøre ting med dokumenterbar effekt.

Det klokeste ville nok være å gi Agderforskning og UiA i oppdrag å utforme innholdet i en fremtidig «Agderpakke» i samarbeid med det fellessekretariatet som fylkestingene er i ferd med å opprette for regionalt samarbeid.