Vi er en gruppe fagfolk som har arbeidet i ulike hjelpesystemer for barn og familier i mange år. Gjennom arbeidet har vi sett store utfordringer i å samordne hjelpetilbudene til barn og unge. Vi har også sett muligheter for en mer helhetlig og fremtidsrettet samhandling. Tidlig innsats og psykisk helse er fellesnevneren for vårt engasjement. Vi vil si noe om erfaringene våre, sett fra barnehagesektor, helse – og sosialsektor på kommunalt nivå, og avdeling for barn og unges psykiske helse/Unik ved Sørlandets sykehus.
Samhandling mellom ulike hjelpeinstanser har gradvis blitt viktigere. Samhandlingsreformen som ble vedtatt i juni 2010, vil være et viktig steg mot et mer helhetlig og samarbeidende hjelpeapparat. Vi håper og tror at reformen vil kunne være med å utvikle kvalitativt bedre tjenester, og samtidig gjøre tjenestene mer kostnadseffektive. Samhandlingsreformen har dessverre relativt lite fokus på samhandling rundt barn og unges psykiske helse, selv om det i utgangspunktet var noe av reformens visjon. Kanskje er det nettopp denne delen av hjelpeapparatet som kan profittere mest på en bedre samhandling mellom de ulike systemene.
Helsetilsynet og Riksrevisjonen har begge foretatt en relativt omfattende gjennomgang av tilbudet til barn og unge som trenger innsats og oppfølging av flere tjenester på samme tid. Begge dokumenterer klare svikt i samhandlingen på en rekke områder. Flatøutvalget har sett på behovet for et helhetlig tilbud til barn og unge med sammensatte problemer. En hovedkonklusjon er at brukerne er fornøyde med enkelttjenestene, men langt mindre fornøyde med samordningen av de ulike tilbudene. Dette er en situasjon som vi kjenner oss igjen i fra vår praktiske hverdag. Vi vil gi et lite eksempel (anonymisert).
Et foreldrepar fra Øst-Europa har to barn under skolealder, og er bosatt i Kristiansand. Mor har store psykiske vansker etter traumatiske opplevelser i hjemlandet, og får behandling innenfor psykiatrien. Far har også tøffe opplevelser med seg i bagasjen, men er i full jobb og ønsker å forsørge familien uten noen form for sosial hjelp eller stønad. Foreldrene gir uttrykk for at de er takknemlige for all den gode hjelpen de får i Norge, i forhold til en vanskelig livssituasjon for hele familien. Problemet er at far nesten ikke har tid til å gå på jobb, fordi han må delta på hyppige møter med de ulike hjelpeinstansene. Han vurderer av den grunn å si fra seg hjelpen. Hjelpetjenestene er med andre ord ikke koordinert.
Det er et stort tankekors når alle de gode hjelperne som voksenpsykiatrien, A-bup, fastlegen, helsestasjonen og barnehagen ikke får koordinert sine tjenester, og den ene instansen ikke vet hva den andre gjør. Hvordan er det å være en far som ønsker å skape ei ny fremtid for sin familie, men blir en upopulær arbeidstaker på grunn av denne type fravær?
Vi kan også på et mer generelt grunnlag stille spørsmål om foreldrene opplever hjelpen som fragmentert. Klarer de å skape en meningsfull sammenheng av alle rådene de får i forhold til familien sin? De ulike hjelpeinstansene har ulikt fokus, ulik forståelse og ulikt språk på problemer i en familie. Kanskje er det også dette som gjør samhandling mellom de profesjonelle så vanskelig?
Synet på psykisk helse er i endring. Tidligere tenkte man at «årsakene» til barns vansker lå inne i barnet. I dag mener de fleste fagfolk at sammenhengene/relasjonene barna lever i, er undervurdert. Barn utvikler seg i relasjoner og kan best hjelpes i de miljøene de lever i, til daglig. De viktige personene som omgir barnet, er uvurderlige ressurser i arbeidet med å bedre barnets psykiske helse. Barn lever store deler av sine liv på andre arenaer enn i hjemmet. Personer tilknyttet disse arenaene, er på samme måte som familien, viktige ressurspersoner.
Forfatterne av denne kronikken var deltakere på en evalueringsdag på Søndre Nordstrand i Oslo. Denne bydelen har deltatt i et utviklingsprosjekt i regi av den finske professoren Tom Arnkil. På grunn av bydelens store utfordringer med barn og unge, med påfølgende store økonomiske utfordringer, hadde bydelen bestemt seg for å satse offensivt på kompetanseheving og forebygging. Prosjektet «Å ta opp uro» hadde som intensjon å oppdage problemer hos barn og unge så tidlig som mulig, bygge ned «murene» mellom de ulike etatene gjennom felles kompetanseheving, og derigjennom øke samarbeidet. Hovedfokus var å ta på alvor den uro fagpersoner nær barn kunne kjenne, ikke bære på uroen over tid med en vent og se holdning, men snakke om uroen, direkte med familien. Opplæringen besto i å tilegne seg et dialogisk språk som la grunnlag for et samarbeid, i tillegg til å utvikle en forebyggende profil for bydelen.
Erfaringer og evalueringer viser at mange ansatte i barnehager og skoler går med en uro som er vanskelig og skremmende å sette ord på. Deltakerne i prosjektet i Søndre Nordstrand ga sterkt uttrykk for at de var blitt mye tryggere i rollen, i forhold til å ta opp uro direkte med foreldre på et tidligere stadium.
Et felles fokus på å oppdage vansker hos barn på et tidlig stadium vil også tydeliggjøre at de profesjonelle er avhengige av hverandre, for å gjøre et best mulig arbeid for barn og unge. En helhetlig innsats fra de involverte menneskene rundt et barn, der alle stemmer blir hørt, er en ny vei i arbeid med psykisk helse. Det nye og viktige er at helsesøsteren, førskolelæreren og læreren raskere tør sette ord på sin egen uro relatert til barnet, klarer å formidle uroen på en respektfull måte til barnets foreldre, og tar et aktiv ansvar for at hjelpen blir helhetlig og koordinert. Hjelpen skal bidra til å styrke barnets posisjon på deres egne arenaer – familien, barnehagen og skolen.
Samhandling mellom etater er utfordrende, organisatorisk. Anthony Giddens, engelsk sosiolog, skriver at mennesker tåler kompleksitet, dersom det er tillit til stede. Vi tror at kompetanseprogrammet vil bygge tillit.