I august er det 30 år siden Solidaritet ble dannet, 30 år siden arbeidere uten politisk makt innså at de faktisk hadde et maktmiddel overfor autoritetene. Maktmiddelet skulle bli avgjørende for Europas videre utvikling.

Sommeren 1980 var preget av en rekke små og store streiker i Polen. Det kommunistiske landet, også en gang kalt Europas kornkammer, befant seg i en dyp vedvarende økonomisk krise som rammet hele arbeiderklassen. Vareutvalget var dårlig, prisene på de essensielle fødevarene vokste kontinuerlig og i utakt med lønningene, arbeidsforholdene var for mange svært elendige og fraværet av demokratiske rettigheter var komplett.

Ledelsen ved Lenin-verftet hadde av «hensyn til ro og orden» gått til det skritt å utestenge de to arbeiderne Anna Walentynowicz og Lech (Leszek) Walesa fra deres arbeidsplasser, med den begrunnelse at disse to uroelementene hadde vært medlemmer av streikekomiteen i desember 1970, og fordi de nå var medlemmer av Komiteen for frie fagforeninger. I Øst-Polen streiket 50.000 arbeidere, og frykten for at streikene skulle spre seg vestover var stor.

Også streikene i de polske byene langs Østersjøen i desember 1970/januar 1971, var en antikommunistisk protest mot regjeringens mislykkede økonomiske styring. For å kvele opprøret satte partisjef W?adyslaw Gomu?ka inn det militære mot de streikende. 42 arbeidere mistet livet, og minst tusen ble såret under tumultene. Flere tusen demonstranter ble dessuten arrestert og for Gomu?kas del endte opptøyene med at han ble erstattet med Edward Gierek. Men folket kunne ikke glemme verken arbeidernes kamp eller statens overgrep.

Stemningen i Lenin-verftet var svært amper den 14. august 1980: Arbeiderne var villige til å sette hardt mot hardt og nektet å utføre sitt arbeid om ikke Anna Walentynowicz og Lech Walesa fikk tilbake sine jobber. I tillegg krevde de at det ble reist et minnesmerke over de falne under streikene i 1970, høyere lønn, og lik sosial velferd for alle, samt at det ikke ble iverksatt represalier overfor de streikende. Ledelsen ville imidlertid ikke gå med på alle kravene. Dette ble opptakten til det som senere er blitt kalt den store okkupasjonsstreiken.

Betegnelsen refererer seg til at arbeiderne barrikaderte seg på fabrikkene. Under opprørene i 1956, 1970/71 og 1976 gikk de streikende ut på gatene – og ble skutt. Arbeiderne ved andre verft og fabrikker fulgte etter kameratene i Gdansk, og i løpet av få dager ble de mange små streiker forent til en omfattende solidaritetsstreik. En forhandlingskomité, som representerte arbeidere ved om lag 600 bedrifter, ble sittende inne i Lenin-verftet i forhandlinger med representanter for den øverste myndighet.

Atmosfæren var nervøs; flere tusen arbeidere holdt dag og natt vakt i og utenfor portene ved Lenin-verftet mens deres representanter, under ledelse av Lech Walesa, forhandlet fram det som skulle bli begynnelsen på slutten av den totalitære stat. Mange demonstranter og arbeiderledere over hele landet ble i løpet av disse dagene arrestert, og politiet og det militære brukte voldelig makt overfor borgerne for å stanse omfanget av protestaksjonene. Per 20. august omfattet streiken 300.000 arbeidere. Endelig, den 31. august, undertegnet partene en avtale som bla sikret arbeiderne retten til å etablere frie fagforeninger. Politiske fanger ble løslatt, ytringsfriheten sikret og den omfattende streiken ble opphevet. Avtalen ble ikke bare generalsekretær Edward Giereks politiske endelikt: grunnmuren i den sosialistiske blokken slo så kraftige sprekker at den til slutt, i 1989, raste sammen.

Sommeren 1980 viste de polske arbeiderne både myndighetene og hele verden sin makt, til tross for at de ikke kunne støtte seg på noen etablert fagforening. Men støtte fikk de til gjengjeld fra hele det brede lag i samfunnet; fra intellektuelle, studentorganisasjoner og speiderbevegelsen m.m., og ikke minst fra den katolske kirke.

Den frie fagbevegelsen Solidaritet (Solidarnoš?) så dagens lys allerede den 31. august 1980. Lech Walesa ble valgt som leder, og han bidro sterkt til at arbeidernes kamp også ble en humanistisk folkebevegelse. Politisk sett ble denne folkebevegelsen opposisjonens største styrke og myndighetenes største svakhet.

Det polske frihetshungrige folk oppnådde gradvis mer og mer makt og innflytelse i eget land. Riktignok var den polske vei til frihet kronglete, – den gikk via en militær unntakstilstand og interne konflikter, men den 4. juni 1989 var det Solidaritet som fremstod som vinneren av det første demokratiske valg i Polens historie etter 1939!

I fjor markerte Europa 20-årsdagen for Den Baltiske Vei og Murens fall, men det var for 30 år siden at forutsetningen for disse begivenheter fant sted.