I begynnelsen av 50-åra førte en folkeavstemning til at Arendal var uten Vinmonopol i fire år og at arendalittenes lørdagskos kom med bussen fra Kristiansand. Det var forsmedelig for mange. En kristiansander skrev i Fædrelandsvennen at folk fra Arendal burde nektes på polet i Kristiansand. Den legendariske petitkåsøren Olav Varen svarte med et ironisk leilighetsdikt;

«Nå har de stemt

og Arendal skal,

vær så god tørke ut.

Det skal bli slutt,

det skal bli slutt.

Reiser til Kristiansand

er strengt forbudt.»

Forholdet mellom de to byene har knapt noen gang, siden grunnleggelsen av Kristiansand i 1641, vært så hjertelig som i akkurat disse årene. Grovt sett dreier det seg om nesten 370 års sammenhengende konflikt, fra dobbeltbeskatning for arendalittene til dagens sykehusstrid.

Det spiller nok inn, når befolkningen i Aust-Agder om en måneds tid skal stemme over spørsmålet om sammenslutning med Vest-Agder. De fleste ser ut til å tro at resultatet er gitt på forhånd. Flertallet i Aust-Agder kommer til å si nei til sammenslåing med Vest-Agder, slik flere meningsmålinger har vist. Randkommunene mot Vest-Agder kommer til å si ja, mens de befolkningstunge delene av Aust-Agder fra Arendal og østover kommer til å si nei. En kan jo aldri utelukke endringer i løpet av de siste ukene før valget, men det skal mye til.

Et nei ved folkeavstemningen innebærer imidlertid ikke noe status quo på Sørlandet: Ingen ting blir som før!

Lillesand skal ha folkeavstemning om overgang til Vest-Agder. Det er all grunn til å vente stort flertall for å søke overgang. I så fall er det grunn til å vente tilsvarende søknader fra de øvrige randkommunene Birkenes, Iveland, Evje og Hornnes, Bygland, Valle og Bykle. Det betyr at kommunalminister Liv Signe Navarsete og regjeringen får en vanskelig sak på sitt bord. Ved behandlingen av Christiansen-utvalgets innstilling om ny kommune— og fylkesstruktur ble det lagt i 1996 vekt på at folkemeningen i den enkelte kommune eller fylke skulle være avgjørende i inndelingssaker. Uansett vil slik sak ifølge inndelingsloven måtte forelegges for Stortinget, fordi antall stortingsmandater vil bli påvirket. En slik prosess vil ta lang tid og alle vil forstå at samarbeidsklimaet innad mellom de ulike delene av Aust-Agder ikke vil bli særlig godt. Uansett hva slags regjering og stortingsflertall Norge måtte ha, er det vanskelig å tenke seg at det vil bli gjennomført en storstilt overføring av kommuner fra Aust-Agder til Vest-Agder i en isolert operasjon. Et mini-Aust-Agder er umulig. Den eneste veien ut av floken vil være at det tas et større grep, enten gjennom en tvangssammenslåing av de to fylkene eller gjennom en reform som berører hele det regionale styringsnivået i Norge.

Et nei ved folkeavstemningen vil også påvirke situasjonen på Sørlandet; Arendal har gjennom sine manøvrer spilt seg ut av en forhandlingsposisjon. Den balanserte løsningen, som sikrer arbeidsplasser og funksjoner i Arendal, vil være «dau som ei sild» og Arendal vil oppleve at de ikke lenger har så mange venner i landsdelen. Hvis det skulle bli en «neste gang» blir det vanskeligere å sikre Arendals interesser.

Vest-Agders fylkesrådmann Tine Sundtoft og Aust-Agders Arild Eielsen har uttalt at samarbeidet mellom fylkeskommunene skal fortsette uansett, men et nei setter i gang prosesser som selve ikke de mektige fylkesrådmennene rår over. Den felles fylkesplanen er så vag at det vil spille liten rolle hva som måtte stå der.

Fylkespolitikken i både Aust-Agder og Vest-Agder vil komme til å forandre seg. I Vest-Agder vil sannsynligvis interesser og engasjement bli forskjøvet vestover mot Listerregionen og Lindesnesregionen, som begge har store levekårsproblemer og utfordringer i et svakt arbeidsmarked. I Aust-Agder vil oppstå mye bitterhet og konflikter og dette vil gjennomsyre både de politiske partiene i fylket og selve fylkespolitikken.

Også Kristiansand og regionen rundt Kristiansand vil komme til å tenke annerledes. I stedet for å prioritere samarbeid med Arendal vil Kristiansand komme til å søke mot andre storbyregioner i Norge og utlandet for å ivareta felles interesser. Den samarbeidsavtalen som er inngått mellom Kristiansand og Stavanger, kan være et forvarsel om dette.

Samlingen om nye «Felles mål for Sørlandet» vil bli vanskeligere, selv om landsdelen har erfart at det har gitt gode resultater å stå sammen. Mye av den fellesskapsfølelse som ble oppnådd gjennom feiringen av landsdelens 100-årsjubileum, vil forsvinne.

Sykehusstriden brukes som et argument mot fylkessammenslåing i Aust-Agder. En eventuell fylkessammenslåing har ingen konsekvenser for sykehusstrukturen og konfliktene om fordeling av oppgaver mellom de to sykehusene kommer til å fortsette ufortrødent.

De politiske viderverdighetene i landsdelen kan imidlertid ikke forhindre at den integrasjonen i et stort arbeidsmarked mellom Tvedestrand og Mandal som vi nå opplever, vil fortsette. Landsdelen kommer til å fortsette å vokse seg sammen. Det er ikke politikken, men det enkelte menneskes valg av jobb, bolig, utdanning, opplevelser og fritidsaktiviteter og shoppingtilbud som styrer denne utviklingen. Et uttrykk for dette er den voksende arbeidspendlingen mellom Kristiansand og Arendal Grimstadregionen. Ved utgangen av 2010 var det cirka 1500 mennesker som daglig pendlet til Kristiansand, og dette er nesten en fordobling siden 2005. Pendlingen motsatt vei øker også sterkt. For mange mennesker vil derfor fylkesgrensen komme til å bli oppfattet som en anakronisme.

Det eneste som kunne stoppe en slik utvikling, ville være reiseforbud. Men «reiser til Kristiansand blir ikke strengt forbudt» – selv for arendalittene.