Som nyutnevnt styremedlem i Sørlandets Kompetansefond blir jeg enda mer oppmerksom enn før på nyheter om landsdelen. Vi utflyttede sørlendinger forblir jo sørlendinger uansett hvor lenge vi har bodd «derinne», som man sier om Oslo. Derinne, innerst i en fjordarm, underforstått: hvem bosetter seg der, når man kan bo på kysten?

Så både min kollega professor Hege Skjeie fra Kristiansand og jeg selv fra Mandal identifiserer oss med Agder når det kommer til stykket – som hun skrev forleden i Dagens Næringsliv: ”E æ født her i Kristiansand/å e sier’kje sånt for å kyde/etc.etc.” Avisen fikk hele siste strofen servert.

Men hva skrives om Agder? Forleden var det forside og flere sider i Aftenposten om hvor ille står til med ungdommen, særlig kvinnene. Kommuner i begge fylker er nederst på en rekke indikatorer relatert til levekår, som unge på trygd og ungdom som ikke tar høyere utdannelse. Dette er to indikatorer som er meget viktige og som det er riktig å fokusere sterkt på. At ungdom lever på trygd der det kunne vært unngått, er naturstridig, man brytes ned som menneske og mister selvrespekten. Og man bidrar ikke til fellesskapet. Jeg vil også si at ungdommen bør satse på høyere utdannelse i noen form i dag; tidene har forandret seg i den retning at alle trenger mer enn grunnskolen.

Men bortsett fra disse to levekårsindikatorene blir to andre forhold fremstilt som sterkt problematiske: at kvinner får barn tidlig og at de ofte er deltidsarbeidene. Her kan og bør man innvende to ting: For det første er det slett ikke sikkert at det er et problem å få barn tidlig i livet; og for det andre må man anta at voksne mennesker selv kan bestemme om de vil jobbe lite eller mye.

I Norge i dag er det ikke et generelt problem at kvinner føder tidlig, tvert om. Problemet er at de føder så sent. Det er stadig flere som føder når de er 30, som er blitt en ny norm. Da jeg fødte mine fire barn – fra jeg var 28 til 34 år – var 30-års grensen det man betegnet som «eldre fødende» på sykehuset. Det å føde sitt første barn i den alderen er slett ikke optimalt, tvert om er den biologisk sett optimale alder tidlig i tjueårene. I Oslo er det flest aborter i aldersgruppen 20–24 år, hvilket forklarer at det fødes så få barn i denne gruppen kvinner. På Agder er det færrest aborter i landet.

Det er altså best for både barn og mor ut fra biologiske kriterier å føde i tidlige tyveår. Men dette går på tvers av den ideologi som preger regjeringens politikk og som betegnende nok kalles statsfeminisme av en nestorene i norsk kvinneforskning, professor Helga Hernes. Ut fra den aldrende befolkning i Norge og den lave fertiliteten vi har her i forhold til reproduksjonsbehovet for befolkningen burde Agder fremheves som et eksempel. Og det faktum at det er få aborter, må jo også fremheves som veldig bra.

La oss ta den andre kritikken som stadig gjentas; om deltidsarbeide. Er ikke dette foreldrenes eget kompetanseområde, å bestemme hvordan de innretter seg hjemme? Jeg, som alltid har holdt meg i full jobb, men mange barn forstår utmerket godt at dette er tungt, og slett ikke alltid bra for verken familie eller barn. Men poenget er ikke hvordan man skal balansere jobb og familie, men hvem som skal gjøre det. Statens rolle bør ikke strekke seg inn i sengehalmen, men legge til rette for at man har valgmuligheter. Det er et ideologisk, politisk standpunkt hvis man sier at kvinner bør jobbe full tid og ha små barn, like mye som om det samme sies om menn. Kan man få det til, er det sikkert veldig bra for alle at familien har mer tid sammen. Og vil kvinnen være husmor i noen år, hvilken rett har staten til å anse et slikt valg som uakseptabelt? Selv om de fleste i dag velger jobb, må vi ikke begå det demokratiske overtramp det er å fordømme andres valg.

Omtalen av Agder på disse punkter blir dypt ideologisk farget. Det fremheves også at familier benytter seg av kontantstøtte som om de er tilbakestående i forhold til moderniteten og fremmedgjort for sine interesser. Men det er jo et fritt valg? Statens «omsorg» er så total at den mistror den enkeltes evne til egne valg. Det insinueres også ofte at det er den kristne tradisjon på Sørlandet som er grunnen til alt dette; at kvinnene ikke er «kommet lenger» fordi de er ofre for «tradisjonelle» normer om familie og kvinneroller. I 2010 er denne type analyse virkelig uinteressant som forklaring, gitt sekulariseringen, men røper igjen et ideologisk program. Den sosialdemokratiske statsfeminisme vil ikke ha sterke familier, setter karrière opp mot familie og vil ikke erkjenne at kristendommen er den normale ramme rundt norske liv fremdeles.

Tross alt døpes 86 prosent av norske barn, og på Sørlandet står i alle fall kirken sterkt i vanlige folks liv. Men i «analysen”» blir altså variable om uføretrygd og avbrutt skolegang sauset sammen med variable om tidlige fødsler, deltidsarbeid og kristen tradisjon. Men som jeg har argumentert for, er verken tidlige fødsler, deltidsarbeid eller kristendom problemer, og det blir meningsløst å diskutere dem i samme analyse som det som virkelig er problematisk, nemlig hyppigheten av uføretrygd blant unge.

Vi snakker om korrelasjoner når faktorer opptrer sammen i tid, men ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre, som når storkeantallet og barnefødslene i Danmark øker begge to. Vi vet at det ene ikke er årsak til det andre. Det samme kan vi si om faktorene på Agder, men insinuasjonen er der fordi faktorene presenteres sammen: Kristendommen undertrykker kvinnene, som står ved kjøkkenbenken og får barn, på trygd.

Et lite hyggelig bilde. Men det kan også beskrives slik: Kristendommen lærer at mennesket er fritt og tar ansvarlige valg og at politikken ikke skal styre familien og privatlivet. Kvinnene på Agder føder tidligere og bærer faktisk fram sine barn, til forskjell fra mange medsøstre på Østlandet. De får derfor mye tid til utdannelse og jobb noen år senere mens de eldre fødende på Østlandet ikke har krefter til barn og jobb, og kun får ett eller ingen barn. Og om sørlendingene ikke velger full jobb likevel, må vi anta at de vet hva de gjør.

Hva er den «beste» livsstilen? Det er det ikke min jobb å bedømme, heller ikke din, og i alle fall ikke statens, hvilket er hovedpoenget med denne artikkelen. Vel skal man drive likestilling, men man skal ikke gjøre folks valg for dem. Og man skal ikke drive politikk med korrelasjoner, selv om det er lekende lett. Alt kan fremstilles som relevant og relatert til ens tematikk, om det er ens agenda. De tre kvinnelige professorene som er nevnt i denne artikkelen utgjør for eksempel 75 prosent av Norges kvinnelige statsviterprofessorer, en statistikk som er helt irrelevant for absolutt alt. At to av dem er fra Agder, er også helt uten betydning, selv om man altså kunne skrive at «halvparten av landets kvinnelige statsviterprofessorer er sørlendinger». Men dette er like uinteressant som at fakturaenes orden er likegyldig.