«Vi mener at havnen må drive sin virksomhet etter sunne forretningsprinsipper til det beste for byen, og at Kristiansand tingretts dom betyr at havnen skal styres etter byråkratiske og verdiødeleggende forskrifter.» (Terje Frigstad, styreleder i Kristiansand Havn.)

Hvis du ser et dyr som ser ut som en løve, går som en løve og brøler som en løve er det etter all sannsynlighet en løve. Dersom Kystverket mener du tar feil, Fiskeridepartementet mener du tar feil, EØS-avtalens kontrollorgan mener du tar feil og Kristiansand tingrett mener du tar feil, tar du trolig feil.

Det er med stigende undring og jeg har vært tilskuer til rettssaken mellom Kristiansand Havn og Fjord Line og lest kommentarene til tingrettens dom fra ordføreren, havnestyrets leder og medlemmer og nå sist Kristiansand bystyre. De er som hentet ut fra en scene i Peer Gynt, hvor Begriffenfeldt uttaler at «Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes kl. 11». Bortsett fra at han befinner seg i dårekisten i Kairo og ikke i Kristiansand havnestyre – hva nå forskjellen måtte være – og at fornuften i havnestyret må ha avgått ved døden for årtier siden.

Jeg skal ikke trette leserne med detaljer fra rettssaken, hvor domspremissene burde gå inn som statarisk pensum for studenter i offentlig rett. Men la meg for ordens skyld nevne sakens kjerne.

Den gjelder Kristiansand Havns krav til Fjord Line om helårsseiling på Danmark. Et krav Kystdirektoratet og Fiskeridepartementet allerede før rettssaken avviste fordi det manglet juridisk grunnlag. Det er heller ingen andre norske eller danske havner som stiller et slikt vilkår. Vilkåret om helårsdrift er heller ikke nedfelt i noe skriftlig regelverk for Kristiansand Havn eller forankret i lov eller forskrifter.

Fjord Line stevnet Kristiansand kommune for rettsstridig anløpsnekt, og kommunen lar rettssaken gå sin gang med en overbevisning om at Kristiansand Havn har rett og at Kystdirektoratet, Fiskeridepartementet og EFTAs overvåkningsorgan ESA tar feil. Bare dette utgangspunktet burde få varsellampene til å lyse hos de ansvarlige i Kristiansand kommune – hos ordfører og rådmann. En forsømmelse som hittil har kostet havnen fire millioner kroner bare i saksomkostninger.

Tingrettens dom er en interessant studie i et juridisk karakterdrap. Karakterdrapet gjelder både havnestyret og ikke minst deres prosessfullmektig, som jeg antar må ha følt seg ille til mote over å føre en slik juridisk håpløs sak. Hans argumenter blir pulverisert og nullifisert av tingrettsdommer Lillian Skranefjell og avslører en pinlig rettsvillfarelse når det gjelder havnestyrets status som offentlig forvaltningsorgan.

At havnestyret i det hele tatt har latt saken havne i rettsapparatet, avslører en så graverende politisk og juridisk inkompetanse at det burde få umiddelbare konsekvenser for havnestyrets medlemmer og dets direktør – og deres juridiske rådgivere. Kristiansand kan ikke være tjent med at et så viktig kommunalt foretak styres av personer som ikke vet hva slags forvaltningsorgan de styrer og som lever i den villfarelse at de driver en privat butikk og ikke styres etter «byråkratiske og verdiødeleggende forskrifter», for å sitere styreleder Terje Frigstad.

«Verdiødeleggende forskrifter»? Forskrifter som er hjemlet i norsk lov blir fremstilt som sand i havnens maskineri. Sitatet innledningsvis burde alene være nok til å diskvalifisere Terje Frigstad fra enhver befatning med forvaltningen av Kristiansand Havn.

For det er nettopp det havnestyret skal: styres etter byråkratiske regler og offentlige forskrifter som et offentlig monopolforetak. Og det er dette tingrettsdommen slår ettertrykkelig fast. Havnestyret driver myndighetsutøvelse på vegne av kommunen av et kommunalt monopolforetak som må følge offentlige lover, forskrifter og regler for saksbehandling.

Derfor er det oppsiktsvekkende til det pinlige når havnedirektør Haartveit i sin orientering til Kristiansand bystyre – etter at dommen falt – på ny slår fast at havnen ikke er en forvaltningsbedrift hvor departementet kan overprøve vedtak, men «er en forretningsbedrift som skal drive forretning på vegne av bystyret». Og han presterer endog å sammenligne forvaltningen av Kristiansand havn med forvaltningen av forretningslivet på Torvet. Da er det på høy tid at noen fritar ham for hans lederrolle og forteller ham at Kristiansand torv styres ikke av Havneloven.

For det er en knusende konklusjon tingrettsdommer Skarefjell trekker:

«Retten finner det klart at det ikke foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse. Kristiansand havn har tatt feil av sin rettslige posisjon på et område som utgjør kjernen i havnens virksomhet og myndighetsutøvelse og er helt sentralt i det regelverk havnen er satt til å forvalte. Kristiansand havn har valgt å omgå saksbehandlingsreglene og tolke regelverket på sin egen måte.»

Et klarere juridisk drap på og avskilting av et forvaltningsorgans kompetanse er det vanskelig å finne i norsk forvaltningspraksis – om vi holder rene kriminalsaker utenfor. For å si det mer folkelig så har havnestyret gitt blaffen i de lover og regler som de er satt til å forvalte og har skaltet og valtet med havnen etter eget forgodtbefinnende.

Og rettsløsheten i Kristiansand havn stopper ikke ved tingrettens nådeløse dom i Fjord Line-saken. I 2006 forsøkte Fædrelandsvennen å få innsyn i havnens avtale med Color Line fra 1994, da Master Ferries og Svein Olaf Olsen drev «forhandlinger» med havnen. Avisen ble nektet innsyn da havnestyret hevdet at avtalen inneholdt sensitive forretningshemmeligheter.

Dokumentet har nå dukket opp i forbindelse med rettssaken, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor havnestyret ønsket å hemmeligholde den famøse avtalen. For den bryter trolig både med norske konkurranseregler og konkurransereglene i EØS-avtalen. Og den er i strid med forvaltningslovens regler om upartiskhet og likebehandling.

Så uansett om havnestyret mener de har opptrådt som forretningspartner underlagt privatrettslige regler eller som offentlig myndighetsutøver underlagt forvaltningsloven, er avtalen med Color Line trolig like lovstridig. Avtalen har nemlig gitt Color Line førsterett til å operere ut fra Kristiansand Havn og fortrinnsrett både til avganger, ankomster, oppstillingsplasser og til å bestemme seilingsplaner helt siden 1994. Konkurransevridning heter dette i konkurranseretten og usaklig forskjellsbehandling i forvaltningsretten.

For å oppnå disse eksklusive anløpsrettighetene betaler Color Line årlig flere millioner kroner til Kristiansand Havn i tillegg til vanlige havneavgifter. Dette er millionbeløp Color Line de siste årene har holdt tilbake som straff etter at havnestyret tillot først Master Ferries og senere Fjord Line å konkurrere med Color Line. Betaling for å skaffe seg fordeler hos et offentlig forvaltningsorgan omtales gjerne med et mindre smigrende ord.

Summen av dette er så mye snusk i og rundt Kristiansand Havn at Kristiansand kommune bør suspendere det sittende havnestyre og dets direktør og iverksette en uavhengig granskning av havnens disposisjoner de siste tiårene.