Derfor er vår utfordring til regionale myndigheter, og ikke minst de største byene i landsdelen: Vi må koordinere innsatsen slik at vi får gjennomslag når vi utfordrer nasjonale myndigheter til å sørge for raskere fremdrift på prosjekter, økt planleggingskapasitet og vilje til å ta i bruk alternative finansieringsmodeller

Norge kommer dårligst ut av alle nordiske land når det gjelder kvalitet på samferdselsnettet. I dette perspektivet er det ekstra bekymringsfullt at vår region sakker akterut i norsk sammenheng. Ved siste NTP-behandling var det bare to kilometer ny vei på Sørlandet som vi klarte å få innarbeidet.

Sørlandet er den mest eksportrettede landsdelen i Norge, og da gir det seg selv at transport og samferdsel betyr ekstremt mye for utviklingen av bedriftenes konkurransekraft og vekstmuligheter. Uten en moderne transportstandard som matcher våre konkurrentland, vil vår konkurransekraft svekkes. Sørlandet er døren til Norge – og porten til Europa. Den rollen må vi ta vare på og utvikle!

De viktigste samferdselsutfordringene for landsdelen er å få løst problemene rundt Kristiansand, samtidig som våre riksveier ikke kan være flaskehalser i de samferdselskorridorene de er knyttet til. Vi har i dag slike flaskehalser både på E 39, E 18 og riksvei 9 i vår region. Som landsdel bør vi i langt større grad forholde oss til vårt nasjonale og internasjonale transportkorridorsystem.

Det er også betydelige utfordringer knyttet til utviklingen av Kjevik, som er viktig for en samlet landsdel, og spesielt viktig for næringslivet.

Ingen av disse samferdselsutfordringene er av ny dato. Tidvis har det også vært jobbet svært bra i landsdelen med disse utfordringene. Blant annet derfor har vi fått den nye motorveien mellom Kristiansand og Grimstad. Den nye veien har vist hvor viktige regionale samferdselsløft er, og at de positive ringvirkningene for næringslivet nærmest umiddelbart viser seg.

Man skulle tro at disse positive erfaringene ville være et insitament for å gyve løs på nye større utviklingsprosjekter for landsdelen, men det er ikke tilfelle. Næringslivet savner et større trykk, et større engasjement og en sterkere vilje fra vår egen region når det gjelder å løfte de store og viktige samferdselsutfordringene høyere på den nasjonale dagsorden.

I vår landsdel jobbes det riktignok med vei, lufthavn, jernbane og havn på ulike nivåer. Men samferdselsutfordringene løses ikke stykkevis og delt. Det er den samlede infrastrukturen i landsdelen som er viktig for bedriftene som skal skape arbeidsplasser og verdier. Derfor må vi se helheten og sammenhengene, og så våge å gjøre de prioriteringene som best møter landsdelens og næringslivets behov.

I dag har vi en aksjon for «Bedre riksvei på Sørlandet», fylkeskommunene holder på med sitt «Jernbaneforum» og «Kjevikrådet» (uten politiske representanter) har fått oppgaven med å lede an i utviklingen av lufthavnen. Havnene er det visst ingen som føler et spesielt ansvar for.

NHO Agder har derfor i sin høringsuttalelse til regionplan 2020 foreslått en omstrukturering av dagens system i regi av Agderrådet og kommet med forslag på hvordan et helhetlig grep kan struktureres og organiseres gjennom «Infrastruktur Sørlandet» (se www.nho.no/agder for detaljer).

Forslaget handler i det vesentlige om å samle de ulike sektorer under en felles plattform, hvor hensikten er å tilrettelegge for et systematisk og helhetlig arbeid som vil gi større gjennomslagkraft.

Forslag til Areal— og transportplan (ATP) for Knutepunkt Sør-regionen, er på det nærmeste ferdigstilt og skal nå på høring i både Aust- og Vest-Agder. Dette planforslaget har en sjelden flott visjon og ATP- prosessen er nyskapende og spennende ifht klimafokus, men jeg savner fokus på et overordnet transportsystem som rammevilkår.

Målene i planen fremstår først og fremst som negative mål. En plan av denne karakter er viktig for de fremtidige rammebetingelser for næringslivets vekst og utvikling. Men hvor er fokuset på mulighetene?

I likhet med lufthavnsjef Langeland finner også jeg det svært overraskende at administrasjonen i Kristiansand kommune i forbindelse med planarbeidet i Areal- og transportutvalget (ATP) og kommuneplanen for Kristiansand ønsker å sidestille ny vei til Kjevik med ny vei til Frikstad. I en tid da våre fylker er i fusjonsforhandlinger, er det enda viktigere at Kristiansand-regionen viser vei, bokstavelig talt.

Kjevik lider i dag under trafikklekkasje både til Torp og Sola. Noe av dette er selvforskyldt, fordi vi ikke evner å prioritere de grepene vi selv kan gjøre for å styrke Kjevik. Utvikling av nærområdene omkring Kjevik vil være en styrke for hele regionen. Dersom man virkelig mener alvor når man snakker pent om behovet for å styrke Kjeviks konkurransekraft, bør man gripe de mest åpenbare mulighetene på hjemmebane. Sammen med Avinor må regionen bidra til at også de øvrige brikkene faller på plass, slik at landsdelen har en robust, effektiv flyplass med gode forbindelser og et rutenett som minimerer avstandsulempene for Sørlandets næringsliv.

Det krever både strategisk dyktighet og kondisjon, dersom man skal lykkes med så krevende oppgaver som et regionalt samferdselsløft vil være. Prosessene maler sent, og det kreves kunnskap på et bredt felt av samfunnsområder for og nå fram. Det er ikke nok å forstå nasjonale prioriteringer og prosesser. Vi må også analysere og tilpasse oss internasjonale utviklingstrekk og prioriteringer i EU, ettersom dette får konsekvenser for den nasjonale samferdselspolitikken. Dersom vi ligger i front på disse områdene, vil vi skaffe oss et konkurransefortrinn.

Derfor er vår utfordring til regionale myndigheter, og ikke minst de største byene i landsdelen: Vi må koordinere innsatsen slik at vi får gjennomslag når vi utfordrer nasjonale myndigheter til å sørge for raskere fremdrift på prosjekter, økt planleggingskapasitet og vilje til å ta i bruk alternative finansieringsmodeller.

Som kjent er det en tid for alt. Nå er det et tidsvindu for å bygge nødvendig infrastruktur for fremtiden i vår landsdel.

La oss gripe muligheten!