Å sprette konvolutten og lete seg fram til linjen langt nede på arket, den med «til gode» eller «skyldig», er jo årets desiderte høydepunkt hva privatøkonomisk spenning angår. Ja, nesten som en liten thriller i heimen.
Det var fra 1998 at ordningen med forhåndsutfylte selvangivelser ble gradvis innført. I noen år etterpå måtte vi bekrefte at vi var enige i opplysningene, nå trenger vi ikke det heller. «Den som tier, samtykker», er blitt prinsippet.
Det kan være behagelig, og mange er glade for å slippe strevet med å finne fram og kontrollere tall. Samtidig ser vi en fordel med den gamle ordningen, hvor vi selv måtte dokumentere inntekts— og formuesforholdene fra bunnen av: Vi ble tvunget til minst én årlig, grundig gjennomgang av egen økonomi. I dag er det farlig enkelt å la det skure. Ligningsmyndighetene har jo full kontroll på hva vi tjener, eier og skylder i alle tilfeller.
Linjen i selvangivelsen som angir hvor mye vi skal betale i skatt, gir ellers grunn til forskjelligartede refleksjoner.
For det første avgir vi langt mer enn direkte inntekts- og formuesskatt til det offentlige i løpet av et år. Vi punger ut med indirekte skatter i form av moms på det meste vi kjøper og en rekke forskjellige avgifter med mer eller mindre logisk begrunnelse – jevnfør den pågående diskusjonen om eiendomsskatt i Kristiansand. I sum gir det et betydelig skattetrykk.
Men for det andre er våre skatter med på å finansiere et velferdstilbud som riktignok lider under mange svakheter og skjevheter, men som allikevel er blant verdens beste. Det offentlige spinner et sikkerhetsnett rundt oss som det store flertall av jordens innbyggere bare kan drømme om. Fra vugge til grav tas vi hånd om dersom vi blir syke eller mister jobben. Vi får tilnærmet gratis utdanning og kan se fram til pensjon som trygger alderdommen.
Det bør vi huske når vi strever med å opparbeide glede over å betale skatt.