Samtlige norske stridskrefter forpliktet seg i avtalen til ikke igjen å gripe til våpen mot Tyskland så lenge 2. verdenskrig varte.

Historieprofessor Magne Skodvin, som ble regnet som Norges største kapasitet på okkupasjonstiden, skrev følgende i relasjon til Trondheimskapitulasjonen i boka Festskrift til Jakob Sverdrup fra 1989:

Dersom krigstilstanden mellom Tyskland og Noreg var slutt den 10. juni 1940, så var Tyskland ikkje lenger Noregs fiende i folkerettsleg meining. I så fall kunne ingen straffast etter paragraf 86 i straffelova, for den handlar om dei som «rettsstridig ... yter fienden bistand i råd og dåd». Var der ingen fiende, så var der heller ikkje «bistand» til fienden.

Les også :

Riktignok hevdet Skodvin at de ubetydelige norske stridskreftene, som rømte til Storbritannia og Finnland et par dager før Trondheimskapitulasjonen ble undertegnet, var unntatt i fra kapitulasjonen. Videre at den norske eksilregjeringen derfor stod fritt til å bygge opp nye norske stridskrefter i utlandet og fortsette krigen mot Tyskland. Problemet var at i Trondheimsavtalen står det Samtlige norske stridskrefter og det er ikke tatt inn noen klausul om regjeringens adgang til å bygge opp nye stridskrefter i fra sin eksiltilværelse i London. En folkerettslig bindende avtale mellom to stater skal og må fortolkes etter sin ordlyd uten fikse bortforklaringer. Videre er det svært mange holdepunkter for at regjeringen Nygaardsvold ikke hadde noen intensjon om fortsatt aktiv krigføring mot Tyskland ved flukten i fra Norge. Regjeringen kunne bl.a. ha beordret mange tusen soldater i den norske Hæren til å flykte sammen med dem, men gjorde det ikke.

Med rette hevdet de fleste av dem som ble dømt for landssvik etter den provisoriske landssvikanordningen av 15.12.1944, som igjen bygget på straffelovens § 86, at de ikke kunne dømmes. Dette fordi Norge ikke var i krig etter den norske kapitulasjonen i Trondheim. Blant annet ble over 20.000 helt passive medlemmer i Nasjonal Samling straffet for sitt nakne medlemskap i et politisk parti.

Det var seierherrenes hevngjerrige og urettferdige justis som rådet, og vi fikk et rettsoppgjør som ikke var en rettsstat verdig. Mange tusen uskyldige fikk straff, men verst var nok stempelet som landssviker for de passive medlemmene av Nasjonal Samling.