Bakgrunnen er uttalelser fra en imam, uttalelser han ikke liker. Der er han jo ikke alene om. Men så skriver han: «I dagens samfunn er det også slik at staten støtter og subsidierer mange trossamfunn med betydelige midler … Dette at staten subsidierer slike trossamfunn må være en fullstendig misforståelse av religionsfriheten.» Det er også riktig, bare at det er Øyvind Hvalen som har misforstått, i likhet med mange andre. Ordningen går helt tilbake til 1845 da det ble tillatt å danne trossamfunn utenfor statskirken. Medlemmer av andre trossamfunn skulle ikke være med på å finansiere statskirken gjennom skatteseddelen. Derfor ble det innført et personlig skattefradrag. Men ordningen var tungvinn, og førte til mye merarbeid ved skattekontorene. Den ble bl.a. derfor i praksis lite brukt.

Les også:

Dissenterlovskomiteen av 1957

Enkelte kommuner innførte på egen hånd en enklere ordning, litt på siden av loven. Det var denne ordningen som fikk sin tilslutning i Dissenterlovskomiteen av 1957, for prinsippet om å unngå dobbeltbeskatning (som man kalte det,) var ubestridt: «Det kan sies å være en konsekvens av religionsfrihetens prinsipp at ingen skal behøve å understøtte økonomisk et trossamfunn han ikke tilhører… Ut fra likhetssynspunkt fremholder mange frikirkelige at de betaler dobbelt hvis de ikke får fritak; de betaler til sin egen kirke, regelmessig langt mer enn vanlig kirkeskatt. Det er da urimelig at de i tillegg skal betale til statskirken.» Slik ble da også til slutt bestemmelsen i Lov om trudomssamfunn og ymist anna fra 1969. ## Subsidierer statskirken

Det er altså ikke slik at staten subsidierer trossamfunn. Tvert imot: Hvis denne ordningen avvikles, blir resultatet at medlemmene av frikirker og HEF subsidierer statskirken. Dissenterlovskomiteen understreker flere ganger at beløpene er «ikke gaver eller støtte, men refusjon». Det er derfor positivt feil å kalle dette «støtte til tros— og livssynssamfunn». Så når det kreves at enkelte trossamfunn bør miste «statsstøtten» på grunn av «ukorrekte» meninger, er det jo ikke å frata dem en velvillig støtte som staten yter i sin raushet. Det er tvert i mot konfiskering av midler som tilhører trossamfunnet. Nå finnes det jo flere måter å straffe upopulære meninger på, ikke bare fengsel og fysisk straff. Å innskrenke ytringsfriheten ved hjelp av økonomiske sanksjoner er faktisk i strid med Grunnloven.

Forskrudde meninger bekjempes ikke med offentlig tyveri, men ved saklig argumentasjon.