Dette er kjent stoff for de fleste katolikker som har hatt tilhold i det intellektuelle miljøet rundt Universitetet i Oslo og St. Dominikus kirke på Majorstuen, særlig generasjonen som så mange konvertitter på 1950-tallet.

Institutt for Filosofi, Idehistorie og Klassisk og Romansk Institutt var steder hvor norske intellektuelle oppdaget europeisk filosofi og dannelse, og hvorfra de reiste ut til studier i Paris og Roma. Ikke sjelden ble de også katolikker gjennom en intellektuell og rasjonell vei — den typiske. Lettelsen over å oppdage at kristendommen var noe helt annet en karismatikk, lavkirkelighet og hjemmelaget norsk teologi var stor for mange, meg selv inkludert.

Hans-Fredrik Dahl har skrevet en interessant og gripende bok om sin bror, som også fulgte denne veien, men som viste seg å ha et så spesielt kall at ingen i omgivelsene kunne - eller kan - begripe det. I kirken finnes det en stor mengde ordener, som man kan like eller mislike, og man registrerer at noen mennesker har kall til dem, uansett hvor lite attraktivt et slikt liv synes å være. Men karteuserne, med navnet etter klosteret La Grande Chartreuse i Frankrike, hvor ordenen oppsto på 1100-tallet, er meget spesielle, også i ordensfloraen. De fleste av oss kjenner vel bare den utsøkte likøren fra klosteret som bærer navnet «chartreuse».

«Aldri reformert fordi aldri deformert,» heter det om dem. De gamle ordenene oppsto gjennom eneboerliv som kirkefedrenes i ørkenen, og benediktinerne. De første var opprinnelig eremitter, men ble etter hvert studie- og skolesentra, særlig etter Joseph IIs reformperiode. Karmelittene og cistercienserne har beholdt mer at den kontemplative tradisjonen alene, men ingen er så strengt kontemplativ som karteuserne. De tillater ikke samtale annet enn meget sjelden, ingen kontakt med utenverdenen annet enn et par dager i året, og eremittliv for den enkelte munk.

At en ung norsk student til slutt skulle velge et slikt liv, forblir ubegripelig dersom man ikke inkluderer kall som forklaring. Man kan vel si at a «harder case there is not» - alternative hypoteser til å forklare dette finnes rett og slett ikke. Logikken er i orden: katolisismen lærer at det finnes en spesiell mening med livet for alle mennesker; at de altså har et kall, om man vil bruke det ordet. Guds egen skapning er ingen tilfeldighet, men har en personlig «raison d'etre», talenter (som pengeenheten i lignelsen), og en mening eller bestemmelse med sitt liv som går ut over den fysiske død. Lykke består da i å finne ut hvem man er, hva ens talenter er, hva ens egentlige identitet og bestemmelse er - ens tyngdepunkt.

De aller fleste av oss lever i verden og finner lykken der: i det profesjonelle og private liv. Men det finnes alltid noen som har en annen bestemmelse, den som kirken kaller «indiviso corde» - det udelte hjerte for Gud alene. Disse gir avkall på samliv med andre, på familie og kjønnslig kjærlighet for å vie hele sitt liv til Gud. Igjen er logikken i orden: dersom Gud finnes, og er alle tings mål og dype lykke - som er bedre på engelsk, nemlig ordet «joy» - hva er da bedre for mennesket enn å leve det liv hvor det møter Gud?

For alle oss som ikke har et slikt kall, er jo dette uforståelig, annet enn på det logiske plan. Men når man kjenner såkalte katolske land, vet man også at slike kall tradisjonelt finnes i ganske stort monn, at foreldre tradisjonelt syntes det var en ære at et prestekall fantes i familien, og at munkekall ikke var uvanlige. Men Jac Dahls kall var altså et munkekall av aller strengeste sort, og det i en kultur som er helt ukjent med den katolske tradisjon og ordensverden. Det ble vanskelig, dramatisk og sorgfylt for foreldre og resten av familien. «Hos Dahls er den ene munk og den andre sosialist,» som det ble sagt.

Jac Dahl studerte i Paris og besøkte derfor mange ordener. Deriblant en ikke ukjent cistericienmunk i England, som senere blir norsk katolsk biskop, John Willem Gran. Men Dahl finner til slutt sin plass hos karteuserne.

Lillebroren Hans-Fredrik Dahl forteller på levende, morsomt og inntagende vis om oppveksten og ungdommen i en familie fra Bestum, solid borgerlighet; akademisk og veletablert. Søskenbarnet Francis Sejersted er med, så er også navn på norske akademikere og politikere vi alle kjenner: Torhild Skard, Dag Halvorsen, den katolske familien Børresen med sine fem frimodige barn, hvor Jac Dahl likte seg spesielt godt. Samt «the usual suspects» blant dominikanerne på Majorstuen: p. Raulin, også kalt «Faderrullan», p. Rieber-Mohn og p. Finn Thorn. Jeg ble minnet om min egen studietid ved Institutt for Idehistorie for tyve år siden da jeg leste dette.

Det er et visst vemod ved at dette borgerlige akademiske miljøet rundt universitetet ikke finnes lenger; for her var man levende opptatt av europeisk historie og ideer, av den klassiske dannelse og av universitetets egentlige dannelsesideal.

Boken inneholder skrifter av Dom Philip, og vi følger familien og Hans-Fredrik Dahls kontakt med ham gjennom årene. Dette er en uvanlig bok om en uvanlig bror, lett å lese, ikke like lett å forstå.

Hans-Fredrik Dahl

Kalt til stillhet. Min bror Dom Philip

Solum Forlag, 2005