Det eneste som er sikkert ved det statsbudsjettet som finansminister Gudmund Restad la fram i går, er at det endelige budsjettet Stortinget vedtar i desember kommer til å se helt annerledes ut.Klok av skade etter fjorårets høyprofilerte «sentrumsbudsjett», som viste seg å være et elendig utgangspunkt for forhandlinger både med Arbeiderpartiet og høyrepartiene, har regjeringen Bondevik i år komponert et av de mest profilløse budsjettene Stortinget noen gang har fått seg forelagt. Det virker like tørt og perspektivløst som revisjonsberetningen fra et revisjonsbyrå.Her finnes hverken djerve visjoner eller markante, målrettede satsingsområder. Heller ikke skatte— og avgiftsøkningene er egnet til å forårsake noen folkestorm mot regjeringen. Carl I. Hagen har trolig gitt den beste karakteristikken av budsjettet når han beskriver produktet som et budsjett fra en administrasjonsregjering som vil fortsette sin administrasjon - nærmest et forretningsministerium som har pålagt seg selv ikke å provosere i noen retninger. Og i forhold til de signaler som regjeringen slapp ut i trontalen, har Arbeiderpartiet grunn til å være skuffet, for budsjettet kan neppe sies å være noen invitt til Arbeiderpartiets krav om en endret fordelingsprofil.Den fordelingsprofilen det er mulig å lese ut av regjeringens budsjett, går i favør av visse grupper barnefamilier som ikke benytter seg av barnehager, samtidig som det skjer en skatteskjerpelse ved at toppskatten vil ramme stadig flere lønnsmottakere og ved at boligskatten øker.Men selv om regjeringen utvider barnetrygden med to år, utgjør bortfallet av forsørgerfradraget mer enn den ekstra barnetrygden som utbetales for de fleste familier. Slik sett er endringene i barnetrygden langt på vei en manipulering med tall.Det mest skuffende i et ellers konturløst budsjett, er den manglende satsing på skole, utdanning og kompetansebygging. Etter en valgkamp hvor skole og utdanning har stått i fokus, er det symbolske klattebevilgninger som foreslås for skolesektoren. De ambisjoner som regjeringen formulerte i Voksenåsen-erklæringen på dette området, er ikke i nærheten av å bli oppfylt. Det er i hvert fall ikke med sentrumsregjeringens hjelp Norge tar skrittet over i det kunnskapssamfunnet som skal sikre sysselsettingen i det neste hundreåret.Og da har vi ikke nevnt veibudsjettet, hvor budsjettet er en eneste lang parade i løftebrudd.Det virker i det hele tatt som om regjeringen med dette budsjettforslaget har lagt seg på været for å avvente høstens budsjettforhandlinger i Stortinget og overlater til Arbeiderpartiet eller Høyre og Frp å sette sin profil på det endelige budsjettet for 2000. Det er ikke særlig heroisk, men administrasjonsregjeringer skal pr. definisjon være profilløse.