For noen felles politisk plattform har ikke de seks partiene som kvittet seg med byens førstedame de siste 12 årene. Det kan bli smertelig. Wallevik har tatt forvisningen fra ordførerkontoret svært tungt. Behandlingen hun ble utsatt for, er trolig den direkte årsaken til at hun denne uken takket nei til en plass i kommunalutvalg og formannskap, selv om den offisielle versjonen er at hun vil overlate plassen til en som skal være med å føre partiet videre. Mens flertallet har fordelt de saftigste beina seg imellom, står de uten et politisk grunnlag å styre byen videre på. Anne Ma Timenes i KrF presterte til overmål å uttale like etter at SV hadde hjulpet partiet til ordførervervet at nå gjelder det å begrense SVs innflytelse i politikken mest mulig. Mye tyder på at KrF — og også Ap - satser på at Høyre skal bidra til å gi byen et budsjett det er mulig å styre etter, og slik unngå «umulige» krav fra SV. Denne taktikken kan bli mer enn vanskelig å gjennomføre for de to nye parhestene Jan Oddvar Skisland (KrF) og Bjarne Ugland Ap). I Høyre er forbitrelsen stor over at Wallevik ble ofret i det mange i partiet betrakter som et skittent spill, og det gis uttrykk for at siden KrF har skiftet side, må partiet også hente den politiske støtten på venstresiden. Noen hjelp fra Høyre kan ikke Skisland og KrF regne med, er budskapet. Høyre-leder Tore Austad sier at etter ordførerskiftet forbereder partiet seg på å gå i opposisjon, og kjøre sin egen linje fullt ut. Wallevik sier rett ut med adresse til KrF at «de kan ikke komme gang på gang og fri hvis de først har slått opp». Høyre-folk glemmer heller ikke å minne om at partiet hadde klar en samarbeidsavtale med KrF før Wallevik ble vraket, og at KrF i denne avtalen fikk gjennomslag for mange av sine saker. Men det betinget at Høyre satt igjen med ordføreren. Om Høyre på bakgrunn av det som har skjedd, velger å holde seg langt unna samarbeid med KrF og Ap, kan det også få det til å murre i KrFs rekker. Partiets bystyregruppe er delt på midten, og flere i den konservative fløyen befinner seg lenger ute på høyresiden enn Høyre. At disse vil akseptere et politisk samarbeid med SV, er lite tenkelig. Høyre kan sikkert være fristet til å trekke seg unna alt samarbeid for å teste samholdet internt i KrF-gruppen, og det kan vi ha forståelse for. Men partiet er i et dilemma. For om Høyres uvilje blir for sterk, og ikke politisk motivert, kan partiet bli oppfattet som surt, furtent og hevngjerrig.