Norge omtales iblant som et husmorland uten husmødre. Uttrykket brukes først og fremst for å beskrive en situasjon der kvinner i større og større utstrekning har gått fra ulønnet hjemmearbeid til lønnet utearbeid, uten at alt det ulønnede arbeidet nødvendigvis har forsvunnet. Men denne kvinnenes marsj fra kjøkkenbenk til dreiebenk — eller i alle fall til sengestrekk på det lokale aldershjemmet - har skjedd på tross av, ikke på grunn av, tilgangen til barneomsorg. Yrkesarbeidende småbarnsforeldre har måttet snekre sammen hverdagen med hjelp av dagmamma, bestemor, noen timers barnehage, deltid, nattarbeid og andre individuelle løsninger. At dette fortsatt er en gyldig beskrivelse for svært mange småbarnsforeldre, får man bare sette på kontoen for ubegripeligheter. På delvis samme måte er det mulig å karakterisere Norge som en agrarnasjon uten bønder. Det er ikke mange trinn vi behøver å ta bakover i våre stamtavler, før de fleste av oss støter på et massivt fjell av bønder og husmenn. På begynnelsen av 1900-tallet utgjorde primærnæringene rundt en fjerdedel av BNP her til lands. Hundre år senere er det bare et par stakkars prosenter igjen av den festen. Det har med andre ord gått veldig fort med utviklingen fra jordbrukssamfunn til et samfunn dominert av industri og tjenesteyting. Dermed ikke sagt at bonderomantikken forsvant ut døra sammen med spedbarnsdødeligheten, underernæringen, trangboddheten, husdyrhold og naturalhusholdning. Den lever kanskje sterkere enn noen gang. Våre emosjonelle røtter er nemlig godt forankret i det samfunnet som en gang var. Byboere kommer jo nesten alltid egentlig fra et annet sted, de har bunader fra alle mulige underlige daler og fjellbygder, bærer med stolthet etternavn som vitner om en svunnen tid langt fra lattebarenes innflytelse - Oppigard, Engelsåstrø, Flatabø, Nyutstumo, Vasseljen - og de diskuterer gjerne dialektord over matpakka. Hytteprisene går rett til himmels, rosemalte antikviteter innkjøpes med glede og kredittkort, og jakten på det genuine kjenner av og til ingen grenser. Samtidig har vel de fleste et litt ambivalent forhold til hovedfiguren i dette stilleben; bonden. Han er naturligvis bra å ha når bilen setter seg fast på skogsveien opp til hytta eller når snøen skal måkes av taket. Eller når vi er lei av den masseproduserte Rimi-maten og vil ha tak i litt ferskt kjøtt som ikke har vært transportert ned og opp Autobahn for å mørnes eller spekkes av et eller annet direktiv. Og bonden kan være bra å ha når man vil vise fram sine utenlandske gjester det åpne landskapet som vi jo betaler altfor mye skattepenger for, men som tross alt er ganske koselig når vi vil ta fine bilder og sånt. Men derfra til å ha en bonde på maten, så å si, ja, dit er veien lang. Bønder er jo sære, de lukter og bor langt fra nærmeste 7-Eleven. Og jentene har skjønt det for lenge siden. Det er de som først og fremst tar steget ut i moderniteten, på samme måte som de tok steget ut i arbeidslivet for noen tiår siden. Så sitter odelsguttene igjen for seg selv, mens kvinnene forsvinner til høgskolen, filmklubben, teatret, butikkene - og kanskje en barnehageplass. Man behøver ikke være bonde for å forstå at ettervekst må til for å sikre fremtiden. Derfor har alskens kontormennesker innsett nødvendigheten av bygdeutvikling, kvinnetiltak og regionalpolitikk. Men om det ikke er glamorøst å være bonde, så er vel bondekone hakket verre. En fersk googling på ordet bondekone ga først tiltrede til en privat blogg med ganske umoderne innhold - en gravid bondekone med svigermor, som hjelper til å henge opp gardiner og en mann som ikke hjelper til hjemme, selv om hun er utslitt. Ikke akkurat musikk i ørene på unge kvinner, snarere et ulidelig tinnitus. Men det var før media tok tak i problemet. TV2 har gitt oss «Jakten på kjærligheten» og i Sverige har lunsjsamtaler, tabloidenes forsider og reklameplakater vært preget av TV4s «Bonde söker fru». Dokusåpen, intrigene og romantikken har flyttet ut til fjøset, åkeren og høystakken - dit den en gang kom fra. I TV4 var det bare mannlige bønder som lette etter bondekoner, men TV2 klarte jammen å presentere bondekoner på jakt etter bondegemal. Likestillingens lange armer er uberegnelige og med det har bonden blitt moderne. Katrine Moholt inviteres til Fredrik Skavlan, samtidig med det mest urbane av alt - Bergens borgermester Friele og den velutdannede, selvsikre og velartikulerte Sissel Gran, som skriver i selveste Aftenposten. Sånn sett burde Landbruksdepartementet snarest få Katrine Moholt til å bytte beite og gjøre henne til spesialkonsulent i avdelingen for innovasjon og regionalpolitikk. Hun har antagelig gjort mer for utkant-Norge og jordbruket enn en uendelig rekke med tiltak, pakker, subsidier, melkekvoter og distriktenes utbyggingsfond. Ikke bare bringer hun lykke til enkeltmennesker, hun bidrar også til å opprettholde bosettingen, styrke selvbergingen og redusere antall landbruksulykker. Mange ulykker skyldes jo nettopp at risikofulle oppgaver utføres av personer som arbeider alene.Vi andre kan bare fastslå at vi ikke henger med i svingene. Vi blir mest pinlig berørt av å bevitne denne nye regionalpolitikken og lurer på om ikke det også burde være et kollektivt ansvar å beskytte folk mot seg selv. Hvorfor stiller tilsynelatende oppegående mennesker opp på å utlevere seg selv på denne måten? Før i tiden var dagbøker noe man utstyrte med hengelås og gjemte - i dag skal våre innerste tanker helst spres via internett. Dermed avanserer personlige møter, intriger og hemmeligheter fra privatliv til offentlighet, fra sladder til samfunnsdokumentasjon. Et digitalt eller medialt ettermæle er antagelig det ytterste beviset på vår eksistens. Uansett om lykken ender i skilsmisse eller verden går under for øvrig, kommer det alltid å finnes en liten kassett i et atombombesikkert rom i et fjell som vitner om noen bønders «fifteen minutes of fame» på 2000-tallet. Jakten på evigheten.