En resolusjon om opprettelsen av et statlig strukturfond som ved hjelp av statlig kapital (les oljepenger) skal sikre at norske bedrifter blir på norske hender. I forhold til partiets grunnleggende tro på de frie markedskreftene var landsmøtet et virkelig tidskille i den norske næringslivsliberalismen i Fremskrittspartiets ham.Det skjedde ikke uten sverdslag. Partiets ideologiske næringslivsfalang fra det markedsliberalistiske Rogaland strittet mot og resolusjonen ble vedtatt med dissens.Uansett hvordan det begrunnes og forklares er det en ideologisk snuoperasjon hvor partiets ønske om statlig eierskap i norsk næringsliv overgår selv Arbeiderpartiets. Ja, i går uttalte Kåre Willoch at Frp's nye næringspolitikk ligger til venstre for Arbeiderpartiet.Carl I. Hagens nye, store politiske prosjekt er å få Frp til å fremstå som et nasjonsbyggende parti som tar ansvar for landets fremtid og hva vi skal leve av etter oljetiden. Siden staten er den største og snart den eneste gjenværende «kapitalist» i Norge, påligger det staten et ansvar for å bevare verdiskapningen i landet, sier Hagen. Og ingen kan nekte for at Carl I. Hagen her har en god sak. En sak som fortjener et felles nasjonalt løft — en nasjonal konsensus. Hele næringslivsbransjer har vandret ut av landet det siste året og tappet landet for arbeidsplasser og verdifull kompetanse.Men skal Carl I. Hagens initiativ være troverdig, bør forslaget ikke kastes på bordet som en brikke i et utpressingsspill overfor politiske motstandere. Det aktuelle bakteppet er det mulige salget av energiselskapet Hafslund til finske interesser. Når Carl I. Hagen nå stiller Ap og SV overfor det ultimatum at han er villig til å støtte et statlig oppkjøp av Hafslund dersom de to andre partiene undertegner en avtale om at de vil støtte etableringen av et statlig strukturfond, faller han tilbake til gamle synder. Forslaget om et nasjonalt strukturfond for næringslivet fortjener en bedre skjebne enn å ende som en patron i Carl I. Hagens politiske seksløper.